HIDDEN AGENDA

Kosestund med den minste kjæresten min i dag morges

Sukk. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører. Jeg ringte egentlig bare inntakskontoret for å høre hvor mange dager jeg måtte regne med å bli liggende på sykehuset, da jeg fikk dårlig nytt.

Jada. Etter å ha vært SEKS dager på lavkalori knekkebrødkur fikk jeg beskjed om at operasjonen er utsatt. Det vil ikke skje før 12. april. Grunnen til utsettelsen er beredskapen fram mot påske.

Jeg satt igjen temmelig ambivalent. Det verste er vel ikke at det er to uker ekstra til jeg skal skjæres i, det verste er at jeg hadde taklet lavkaloridietten såpass bra, og var nesten halvveis i den. Nå må jeg begynne på nytt på den den 29. mars. Sukk.

Klart jeg var skuffet. Men jeg skal være ærlig nok til å innrømme at matvraket i meg frydet seg. Jippi! Jeg kan spise igjen! Så for å markere dette her ordentlig, dro jeg opp på kafeen jeg jobbet før, der Siri og Asbjørg svingte seg bak grytene. Der kjøpte jeg dagens middag, som var koteletter. Ordentlig gammeldagse nakkekoteletter med surkål og kokte grønnsaker. Siri lager verdens beste kottiser, steker dem lenge og forsiktig til de nesten faller fra hverandre.

Det var godt med ordentlig middagsmat. Men til min overraskelse var det ikke noe godt å bli så mett. Så jeg tenkte: Jeg fortsetter, jeg. Det kan iallefall ikke gjøre noen skade om jeg får 1,5 uke ekstra på kur. Jeg trenger jo bare ikke å ta det fullt så tøft fram mot 29. mars da. For eksempel har jeg en venninne som ble kjempelykkelig over at hun nå kunne invitere meg på pastasalat likevel. Det blir fint! Gjelder å ha et positivt fokus.

Og tross alt. Jeg har slitt med dette her i 20- 25 år. Hva er vel noen få ekstra dager i den store sammenhengen?

Det store temaet her de siste dagene har ellers vært snø og skred, så jeg avslutter med noen bilder tatt utenfor her de siste dagene. Vi snakkes!

Bare såvidt døra til husverten stikker opp

Ikke lett å komme seg inn på låven etter at takraset gikk

Bilen min ved takraset

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De om ble ikke den 16.april likevel. Jeg er dritskuffa. Faktisk. Selv om jeg har grudd meg masse til både lavkaloridietten og selve operasjonsdagen, var det en kjempenedtur å få det utsatt. Nå hadde jeg begynt å se fram til en lettere sommer, planlagt ting som at jeg kanskje skulle være modig nok til å gå i shorts hjemme eller bade i elva i badedrakt (Nei. Ikke bikini!!)

Det er knallkjedelig. Ikke minst i forhold til jobbsituasjonen, jeg som er permittert, og skal flytte… Lei av å være på dette venterommet, hvor jeg ikke kan begynne i ny jobb før etter at jeg er flyttet, og ikke kan flytte (ut av helseforetaket) før jeg er operert. Da faller jeg ut av køen, og det orker jeg bare ikke nå!

Jeg gleder meg så forferdelig til de små tingene, alt jeg skal få tilbake. Jeg hadde ikke kunnet tenke meg til hvordan det var å være så stor før jeg ble det ble en realitet, og de tingene jeg gleder meg til, er ting jeg alltid har tatt for gitt tidligere. Noen eksempler:

Det å kunne sitte i en stol med knærne dratt opp under haka. Eller bare i kryss for den del. Det å kunne sitte i passasjersetet i en bil å kunne plukke opp noe som faller på gulvet (ja faktisk), det å kunne ta på seg sokker på vanlig måte, eller klippe negler, eller kjøpe klær i butikk uten spesialstørrelser.

Jeg har noen flere issues også, men grunnet feite folks æreskodeks skal jeg holde på de hemmelighetene …

I dag har jeg kjøpt meg to lårkorte kjoler på salg, og i morgen sender jeg brev til sykehuset og maser!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første treningsuke er vel over og den andre allerede i gang. Uka som kommer blir litt amputert grunnet forkurs i Namsos, men nå ble det både spasertur i dag (søndag) og i morgen, mandag, så da får jeg prøve å ikke ha dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten har ødelagt for meg såå mange ganger før! På den måten at jeg har tenkt at “Dette er ikke bra nok, så jeg kan like gjerne slutte.” Mer om det siden.

Det er en venninne jeg har gruet meg til å fortelle dette med operasjon. Fordi jeg visste hun ville reagere veldig negativt på det. Men nå tok jeg mot til meg og røpte det likevel. Det er jo tross alt ikke slik at jeg har noen særlig mulighet til å skjule det i etterkant.

Vel, hun valgte å ikke overraske meg positivt. Hun var lei seg og skuffet, over at jeg som var kommet så langt åndelig sett, og som hadde så mye kunnskap og innsikt, kunne påføre kroppen min et slikt traume.

Nåvel. Kroppen min er allerede i et traume! Den er alt for stor og tung, og den synes det er vondt å bevege på seg. Og så er det ikke slik at jeg ikke har prøvd forskjellig før.

Og så det med at dette skulle være en lite åndelig metode for vekttap. Det beste er altså at man skal elske seg selv og så balanserer kroppen seg av seg selv. Vel, jeg velger å se det slik at jeg elsker kroppen min så høyt at jeg unner den dette. Og “lite åndelig”? Som Kavaleren tørt bemerket: -Jeg visste ikke at de skulle operere ut sjelsevnene dine?

Jeg er rimelig åndelig bevisst jeg. Faktisk ba jeg hjelperne mine i fjor høst og hjelp til å bli kvitt overvekten- og dette var løsningen de ga meg. Say no more

I løpet av den første treningsuka ble det fire mosjonsøkter, som er den beste mosjonsmessige uka jeg har hatt på aldri så lenge. Det ble tre spaserturer- lengre for hver dag, og ei økt på impulse. Det GJØR vondt, ikke minst følelsesmessig, å se hvor lite jeg klarer i sammenligning med da jeg var 30 kilo lettere. Vekta har jeg ikke tort å gå på etter jul. Det kan vente.

En av de metodene eller hjelpemidlene jeg tidligere har prøvd er Reductil. Fikk meg et lite sjokk her om dagen da jeg leste at pillene er trukket fra markedet grunnet den store faren for hjerteinfarkt og slag de medførte. Kan huske at jeg fikk litt hjertebank av dem, faktisk, godt jeg ikke brukte dem lenge!

På onsdag skal jeg på forkurs / preoperativ dag i Namsos. Vi blogges etter det!

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig! Etter å ha slitt med en sta hoste og forkjølelse helt siden julaften, er jeg endelig i noenlunde form. Min venninne Inga hadde kuren mot vrang hals klar: Kok opp vann, fyll en stor kopp. Press en halv sitron oppi og tilsett ei stor skei honning. Dette “kjerringrådet” prøvde jeg i går, og jeg nekter å tro det er en tilfeldighet at jeg er blitt bra i dag.

På facebook hadde jeg i dag statusen: “Treningsåret 2010 starter i morgen!” Men så tenkte jeg meg litt om. Hvorfor utsette? Treningsåret kan vel like gjerne starte i dag? Så tok jeg på meg varme klær, tok bånd på bikkja til opphavet, og gikk ut. Det ble en frisk tur på to kilometer, som forløp som følger:

Etter 500 meter: Jeg begynner å få vondt i knærne.

Etter 1 km:         Begynner å kjenne det i ryggen

Etter 1,5 km:       Hoftene mine begynner å klikke og klage

2 km, målgang.   Jeg er strålende fornøyd med meg selv og motivert for å gå en litt lengre tur i morgen.

Jeg har også varslet vennene mine om at jeg er klar for ny innsats. Snart blir det impulse igjen og kanskje også svømming? Jeg merket ihvertfall i dag at jeg kan ikke bare hoppe på igjen der jeg slapp, kan ikke forvente at jeg kan gå rett på og jogge flere kilometer. Det var 3-4 år og over 20 kilo siden det! Jeg kan komme meg tilbake dit.

Jeg har et vekttapmål nå. Og det er å gå ned 10 kilo til 17. mai. Det kan selvfølgelig hende at operasjonsdatoen min ligger nærmere i tid enn det. Det vet vi jo ikke. Men jeg skal gå ned ti kilo MINST, uavhengig av operasjonen. Basta!

Resten av kvelden skal jeg bruke til å skrive oppskrifter. Det er andre forsett: Å lage sunn, hjemmelaget middag hver dag (i kontrast til fløtestuet pytt i panne som jeg spiste før om dagen)!, så da har jeg utstyrt meg med en skrivebok som jeg kan putte smarte utklipp og oppskrifter i.

Motivert? Det er bare fornavnet!

Vurdert til: av 237 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Godt nyttår alle sammen!

Jeg har lest litt tilbake i bloggen min, på det som jeg skrev omkring bursdag (som også er i desember), jul og nyttår i fjor. Jeg hadde det visst ikke så veldig bra tror jeg, og mye av det som går igjen er en rød tråd av at “Neste år, neste jul, da er jeg slank, pen og lykkelig”. Jeg var jo sikker på at jeg skulle bli slankeoperert i løpet av 2009. Så har ikke skjedd, men om jeg ikke var slank i det hele tatt enda i år, var jeg iallefall veldig lykkelig. Jeg tror ganske sikkert jeg kan si at dette ble den beste jula jeg har hatt siden jeg var liten jente. Faktisk helt sikkert.

31-årsdagen ble ikke spesielt markert- det ble jo for så vidt ikke 30-årsdagen heller. Det var stille og rolig, kaffe og kake hjemme hos Opphavet, som fikk denne fantastiske gaven som jeg er, en desemberdag med bitende kulde i 1978. Jeg kom litt for tidlig, skulle egentlig bli et nyttårsbarn, men da Mamma kjørte seg fast i en snøskavel og måtte ut for å måke, var løpet kjørt: Jeg ville ut og hjelpe til… og ble født nesten 3 uker før tida. Et lite knøtt på drøye 2,5 kilo. La oss si det sånn at jeg tok fort igjen det jeg manglet. Som det står i barnealbumet mitt: “Født slank, men bare vent og se…”

Men nå prater jeg meg bort, som vanlig. 31 år senere feirer jeg bursdagen min sammen med denne flotte damen som fødte meg og mannen som smelte henne på tjukka. Og så får jeg telefon ifra blomsterbutikken, om at det står noe til meg der. Et par timer senere kunne jeg pakke opp en nydelig blomsteroppsats, med roser, fresia, orkideer og gåsunger (!)… i en håndlaget glasskrukke. Fra Kavaleren. Jeg ble kjempeglad, rett og slett overveldet, og måtte ta noen bilder av den… som jeg kan ta fram og titte på dersom jeg skulle være så dum og glemme at jeg har verdens beste kjæreste…!

Jula tilbrakte jeg sammen med han og hans familie i barndomshjemmet hans. Jeg var litt bekymra. Det er jo nesten litt ille, at jeg i en alder av 31 aldri før har feiret jul uten mamma’n min, og faktisk gruet jeg meg litt til det. Mest var det vel litt dårlig samvittighet, for at jeg liksom “lot henne i stikken”. Og så lillebroren min da, som jeg har pyntet treet sammen med de siste femten åra- minst!

Men det gikk helt fint. Mer enn fint. Siden jeg er kokk ble det naturlig nok mye kjøkkentjeneste på meg, men jeg liker jo det, liker å stelle og pusle og gjøre det koselig for dem jeg er glad i. Det hyggelige er at jeg er blitt så gode venner med søstera hans også. Og jeg er ganske fornøyd med å ha klart å lage ordentlig julemat av nesten alle slag slik at hele familien ble mette og fornøyde- ingen klager fikk jeg, og det er vel ikke dårlig for en førstegangs julekokk!

Favoritten min av juletradisjoner var jeg ganske voksen før jeg smakte: Rakefisk! Heldigvis liker kavaleren også det, så vi både startet og avsluttet jula vår med det. Glad vi koste oss skikkelig i år, for neste år, om ikke noe går galt – bank i bordet- blir det nok en godt moderert versjon av julemat jeg klarer å spise! Det er vel det LILLE aberet jeg har når det gjelder operasjonen. Hverdagene med sunn og god mat gleder jeg meg bare til, ikke bryr jeg meg særlig om bløtekake i selskap heller, men jula- den er jo spesiell! Men det får bli som det blir, helsa er viktigere- og ikke minst de tolv årene forlenget levetid en slankeoperert i gjennomsnitt får.

Så ble det 2010. Og nok en gang, jeg tror det er den første nyttårsaften siden … Adam drog nordom, sånn omtrent… at jeg ikke har vært sentimental. Bare gledet meg, til alt som skal komme i 2010 og årene som følger. Og det håper jeg at også alle dere andre gjør. Leksjonen min denne jula har vært- at visst går det an å være lykkelig som tykk, og den følelsen skal jeg ta med meg også når kiloene forsvinner, og jeg skal være på fjellet og fiske, eller når jeg skal sykle kystriksveien Da skal jeg ha med meg den lykken, og vite at den bunner i noe annet enn vekt. Ja dere har rett, det foreligger noen forsetter i år også…

Og forresten, når det gjelder nyttårsaften, hvem kan være trist når man står og ser på kjæresten som sender opp fyrverkeri, mens man har hans lykkelige fireåring på armen, som ute av seg av begeistring roper: “Godt jobba, Pappa…!”

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vektnedgang : 0,0 kilo

Jeg har begynt på pulverkur nå, og har tenkt å finne ut om jeg klarer gjennomføre fjorten dager på pulver slik jeg må rett før operasjonen. Må man så må man, og fint å øve så det ikke blir et sjokk den dagen det er alvor. Den første dagen er gjennomført med stil I tillegg til pulvershake drikker jeg mye kalorifri drikke (vann, te, kaffe, sukkerfri brus) og unner meg litt frukt/salat for å dekke tyggebehovet. One down thirteen to go ! Jeg går rundt og innbiller meg at jeg ikke skal veie meg før de to ukene er gått. Orker ingen negative overraskelser, vet at eventuell manglende nedgang vil slå beina bort under meg.

Sosial aktivitet er redusert til et minimum. Jeg vet jeg har overdoset på det de siste ukene, noe som gjør at jeg mister litt taket i dagene. Jeg pakker tiden min så full at jeg oppdager ting som at- klesvasken jeg akkurat satte på har stått i maskinen i tre dager og begynt å mugle. Hvor i allverden ble de tre dagene av?

For en liten tid tilbake var jeg hos mine foreldre- det kommer for meg at det sannsynligvis var lørdag, og vi hadde besøk. Den besøkende er en dame jeg har hatt mye omkring meg i min oppvekst. Vedkommende er en passe slank middelaldrende dame, men likevel har hun tydeligvis et ganske anstrengt forhold til mat.

I tillegg legger nok jeg ekstra, ekstra godt merke til sånt nå, på grunn av prosessen jeg befinner meg i. Men hun begynte med en gang å kommentere maten; Dette var godt, farlig godt, dette skulle jeg ikke spist, er det rart man legger på seg, jeg tar en bit til, jeg burde ikke, blablabla. Jeg klarte ikke en gang å la være å kommentere det: “Hvordan klarer du å kose deg med maten, når du hele tiden sier at det er så dumt av deg å spise?!”

Jeg tenker litt på at det er dette mønsteret og synet jeg er vokst opp med. Mat er deilig og forbudt. Jeg tror det blir veldig tungt å oppdra seg selv på nytt. Jeg klarer nok å lære å spise sunt, men klarer jeg da å bli kvitt de dårlige følelsene? Jeg får lage en grov, deilig veggis-pizza en dag eller noe— ja selvfølgelig ETTER pulver-kuren ;);) Skal forske meg fram og så skal dere få oppskriften av meg etterpå.

I dag har jeg på meg en svart tunika i størrelse 50. Den er ganske fin i sånt kreppet stoff og med broderier. Jeg kjøpte den til jeg skulle begynne i min nye jobb, og jeg har nå bestemt at denne tunikaen er det plagget jeg skal spare på til flesket er borte. Jeg får få kavaleren til å ta bilde av meg i den i jula- og så skal jeg ha den på meg på et etter-bilde… om halvannet år eller så.

La nedtellingen begynne- mitt livs mest etterlengtede nedtur!

Vurdert til: av 99 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sto i innkallingsbrevet fra sykehuset at jeg skulle ta EKG og blodprøver hos egen lege ca en uke før utredningen, så i dag har jeg vært på medisinsk senter. Jeg gruet meg en hel del til det. Ikke til selve undersøkelsene, men til å møte fastlegen min. Jeg har byttet fastlege siden i fjor høst grunnet flytting. Hun jeg hadde på Lillehammer var veldig åpen og forståelsesfull, mens han jeg har her er… vel, mildt sagt “distansert”. Men det gikk veldig fint, over all forventning egentlig.

Selv om han var akkurat så alvorlig og “fjern” som jeg trodde så fikk jeg den hjelpen jeg skulle. Blodprøvene fikk jeg ikke tatt, da han mente jeg burde være fastende, så jeg må komme tilbake i morgen og stikke litt. Men vi fikk målt blodtrykket og tatt EKG, og det var helt perfekt faktisk. Så kroppen min vet visst ikke at den er overvektig enda, og kanskje får jeg nå reversert dette før jeg tar varig skade av det!

Sykepleieren sa faktisk at hun trodde jeg var omkring 25 år (mens fakta er at jeg snart er 31). Jeg ble riktig så glad og positiv- kanskje er jeg ikke blitt en gammal kjerring likevel tenkte jeg. Man føler seg nemlig litt gammal når man vagger omkring og har problemer med å få på seg sko og sokker om morran…! Dette her ga meg virkelig en puff i riktig retning, litt oppmuntring til å stå på videre, både med kost og med trening.

Det er svineinfluensatider. Legen sa i dag at jeg måtte passe på når risikogruppene begynner å vaksineres, møte opp og få meg et stikk. Jeg må innrømme at jeg har blåst litt av det hele, jeg tror jo aldri at jeg blir syk. Men legen var litt alvorlig på dette her, det er en stor andel av de som har dødd som var tjukkaser visstnok. Så da får jeg vel gjøre som han sier…!

Jeg hadde Fetter Endre på middag i kveld i dokkehuset mitt. Det er veldig greit å ha noen å lage mat sammen med, spesielt når man skal prøve å leve litt sunnere. I dag hadde vi fiskegryte med torsk og masse grønnsaker, og med kokte poteter til. Hvem er det som orker å lage sånn mat til bare en person da? Kanskje jeg burde be ham oftere- for mitt eget beste, og til felles hygge… Forresten har jeg nylig drevet med kostregistrering. Fire dager med å notere i detalj hva som har passert over mine leber. Det som slår meg som et nøkkelord er “uregelmessig”, og det er kanskje ikke så rart siden jeg også jobber og sover uregelmessig.

Fra onsdag og hele resten av uka skal jeg være med venninna mi, Inga Dalsegg på Oslo Art Fair, hjelpe henne med standen hennes. Det skal bli spennende! Flott å ha noe å korte ventetida med! Skal prøve å få laget et innlegg om det før jeg drar på utredning- da begynner endelig “Del 2″ av prosessen!

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bare en liten oppdatering om tilstanden “her i gården”.

Jeg har fått resultatene fra siste prøvetaking hva kyssesyken angår, og endelig er det lys i tunellen: Bare utslag på to av fem prøver nå, så da kan man vel forhåpentligvis begynne å være litt mer aktiv med det aller første. I dag har jeg vært ute og gått tur med bikkja, og oppdaget at jeg nesten hadde glemt hvor deilig det er !  Liksom sånn at man ikke merker at man savner noe før man får en slik påminnelse!

Omlegging tilbake til mest mulig frukt og grønt har også gått ganske greit, nå har jeg en litt begrenset økonomi om dagen som gjør at jeg ikke kan fråtse fritt i disken, men jeg putter inn det jeg kan, og i morgen har jeg og fetter Endre salat-date igjen. Herlig!

Til slutt bare en liten utblåsning av frustrasjon: Jeg skulle ønske folk ville passe litt på hva de sier og hvordan de ordlegger seg. Jeg fikk i går høre av en venninne at -”Ja, du er jo voldsomt stor over lårene og baken…!”

Jeg mener – jeg HAR speil! Det er liksom så innlysende og opp i dagen at det skulle være unødvendig å påpeke. Det er som jeg skulle sagt til faren min, “Du har måne!” Hallo, fyren har vært flintskallet siden han var et par og tjue år gammel… Er det nødvendig å tråkke folk på de tærne hvor de MÅ skjønne at det svir mest?

Nå skal jeg ikke begrave meg HELT i offerrollen da. Det svir ikke like mye som det pleide å gjøre – jeg vet jo nå at det vil gå over…

I morgen poster jeg et “purrebrev” til sykehuset, med dokumentasjon på at jeg har mistet jobben på sjøen grunnet overvekt. Jeg håper dette vil sette fart på prosessen min! Wish me luck!!

Vurdert til: av 61 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På tirsdag var jeg til legen igjen angående kyssesyken. Turnuskandidat Olsen var som vanlig i storslag, og viste fram knallrøde tall på skjermen sin som viser at hele systemet mitt innvendig er fly forbannet. Jeg prøvde meg litt forsiktig på et forslag om at jeg kanskje kunne begynne å jobbe litt igjen, siden jeg utvilsomt føler meg mye bedre, og har begynt å kjede meg noe i min pasienttilværelse. Jeg kjeda meg ikke så lenge jeg lå på sofaen, svettet, frøs og sikla i ei bøtte siden jeg ikke fikk til å svelga. Nå derimot er jeg syk bare inni, ikke utenpå, og hadde store forhåpninger om å få være mer aktiv igjen.

-Hvor jobber du da, spurte Olsen.

-På kafé, sa jeg optimistisk.

Olsen satte antagelig ny rekord i himling med øynene. Noe kaféstress kom ikke på tale, sa min nye favorittlege.

Jeg kan ikke få lovprist ham nok, faktisk. Jeg liker turnuskandidater generelt, og denne her spesielt. En turnuskandidat er nemlig ikke herdet i jobben sin enda, han er ikke lei, han synes det er spennende å finne ut hva som feiler deg og få deg fikset. Det han mangler av erfaring, tar han igjen på interesse og engasjement.

Bare så synd det ikke er mulig å ha turnuskandidater som fastleger! I så fall skulle han fått følge meg gjennom prosessen med slankeoperasjon også. Olsen ble helt i fyr og flamme, han, da jeg fortalte han at jeg står i kø og ventet. Med hans daglige inntak av sjokolade, kunne han fortelle, var det helt klart at andre ting spiller inn på kroppsvekten enn bare inntaket av kalorier! Selv mener jeg at det ER inntak og forbruk av kalorier som alltid har skylden når noen blir for tunge, men at vi glemmer årsakene bak!

På onsdag var jeg på restaurant sammen med de strålende damene i tjukkasklubben igjen. Det er ingen tvil om at dette her er venner for livet. Snakk om strålende personer! Nå planlegger de SPA-tur til Tallinn. Det er vel all den deilige aquamassasjen som er vanedannende for dem. Håper inderlig det blir noe av, og at jeg har råd til å bli med… Det blir i så fall garantert en opplevelse for livet!

Vurdert til: av 55 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende