HIDDEN AGENDA

900 kalorier pr dag. Det er ikke rare greiene, men jeg synes det går ganske fint likevel. Det tok ikke mange timene før jeg begynte å få matfantasier, drømme om ting jeg skal lage til middag til meg og Kavaleren når jeg kan spise normal mat igjen. Til opplysning for nye lesere: Jeg har aldri hatt noen spesiell fys på godter, snacks og junk, selv om jeg har spist det OGSÅ når sjansen har bydd seg. I store trekk er det vanlig mat, selvfølgelig i for store mengder, som har gjort meg overvektig. Jeg er til og med utdannet kokk.

Tilbake til de 900. Det kan gjøres med vanlig mat etter en kostplan, eller det kan gjøres med pulvershake. Jeg fant ut at vissheten om at jeg på 14 dager bare kunne drikke, ikke tygge, mest sannsynlig ville drive meg fra vettet etter kort tid, så jeg har laget min egen variant på en måte, og er blodig nøyaktig med å telle kalorier. Jeg skal ikke ramse opp hva jeg spiser hver eneste dag, men jeg kan jo bruke dagen i dag som eksempel, så skjønner dere omtrent hva det går på.

Her er mitt dagsforbruk i dag, 14. mars: 1 stk nutrilett bar “dark chocolate, 215 kalorier, kl 12.00 (Sov lenge…) 1 pose knaskerøtter “bendit” kl 15.00 (Kan spise grønnsaker, rå og kokte i fri mengde), 1 wasa  smurt knekkebrødpakke, 170 kalorier, kl. 17.30,  1 porsjon nutrilett kyllingsuppe 115 kalorier(god og veldig mettende!!) kl. 18.00, 1 nutrilett bar kl. 21.00 etter nesten å ha svimt av på badet. Og så kommer jeg til å spise en pose “Snack a jacks riskaker”, 120 kalorier når jeg og Kavaleren skal se film etterpå.

Det er ikke kult. Men det går. Og jeg er så glad for at jeg ble kasta rett ut i det. Hva mer er: Jeg føler at jeg allerede begynner å bli slankere!! Det er kanskje latterlig, men jeg har en forklaring: Jeg har jo veldig lite mat “i systemet” nå, får tid til å bli ordentlig sulten imellom, kjenner at maten metter, uten å bli overmett. Jeg har ellers prøvd å “spare” kalorier i løpet av dagen, slik at jeg skal ha noe igjen å spise på kvelden, siden jeg vet at det er min “svakeste” tid, da jeg kan finne på å fråtse i helt meningsløse ting som flatbrød med kokt potet for eksempel… Nei, nå tenker jeg fader meg på mat igjen…

På mitt forrige blogginnlegg fikk jeg en kommentar fra vår kjære bloggkollega Tyaces, som mente at lavkalori var meningsløst, når det er lavkarbo som funker. Da gikk det opp for meg at jeg kanskje ikke har forklart dette ordentlig for noen av dere, altså vitsen med lavkalorikuren.

Gastric bypass er en operasjon som nå i de aller fleste tilfeller blir foretatt lapraskopisk, altså såkalt kikkhullskirurgi. For at dette skal foregå på en trygg og relativt enkel måte, bør det være så lite fett i bukhulen som mulig, og dette er det lageret kroppen tar fra først dersom man får restriksjoner på kaloriinntaket. Altså er det for sikkerheten under inngrepet sin skyld.. Ellers er jeg enig med Tyaces i at lavkarbo er tingen:) Men nå får jeg gjøre som de sier denne gangen da…

Nå skal jeg se film sammen med min kjære før han drar i morgen tidlig, så kan jeg begynne å glede meg og telle ned til han kommer igjen for å følge meg til sykehuset om UNDER TO UKER!!

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig! Etter å ha slitt med en sta hoste og forkjølelse helt siden julaften, er jeg endelig i noenlunde form. Min venninne Inga hadde kuren mot vrang hals klar: Kok opp vann, fyll en stor kopp. Press en halv sitron oppi og tilsett ei stor skei honning. Dette “kjerringrådet” prøvde jeg i går, og jeg nekter å tro det er en tilfeldighet at jeg er blitt bra i dag.

På facebook hadde jeg i dag statusen: “Treningsåret 2010 starter i morgen!” Men så tenkte jeg meg litt om. Hvorfor utsette? Treningsåret kan vel like gjerne starte i dag? Så tok jeg på meg varme klær, tok bånd på bikkja til opphavet, og gikk ut. Det ble en frisk tur på to kilometer, som forløp som følger:

Etter 500 meter: Jeg begynner å få vondt i knærne.

Etter 1 km:         Begynner å kjenne det i ryggen

Etter 1,5 km:       Hoftene mine begynner å klikke og klage

2 km, målgang.   Jeg er strålende fornøyd med meg selv og motivert for å gå en litt lengre tur i morgen.

Jeg har også varslet vennene mine om at jeg er klar for ny innsats. Snart blir det impulse igjen og kanskje også svømming? Jeg merket ihvertfall i dag at jeg kan ikke bare hoppe på igjen der jeg slapp, kan ikke forvente at jeg kan gå rett på og jogge flere kilometer. Det var 3-4 år og over 20 kilo siden det! Jeg kan komme meg tilbake dit.

Jeg har et vekttapmål nå. Og det er å gå ned 10 kilo til 17. mai. Det kan selvfølgelig hende at operasjonsdatoen min ligger nærmere i tid enn det. Det vet vi jo ikke. Men jeg skal gå ned ti kilo MINST, uavhengig av operasjonen. Basta!

Resten av kvelden skal jeg bruke til å skrive oppskrifter. Det er andre forsett: Å lage sunn, hjemmelaget middag hver dag (i kontrast til fløtestuet pytt i panne som jeg spiste før om dagen)!, så da har jeg utstyrt meg med en skrivebok som jeg kan putte smarte utklipp og oppskrifter i.

Motivert? Det er bare fornavnet!

Vurdert til: av 237 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har faktisk tenkt en stund på å skrive dette innlegget, men utsatt det flere ganger. Innholdet er nemlig av det man vil kalle “privat karakter”. Men det er viktig. Viktig for meg, som det helt sikkert er viktig for mange andre i lignende situasjon. Vi som lider av overvekt har sjelden noe godt syn på kroppen vår. De fleste som IKKE lider av overvekt har jo heller ikke det! Hvor mange ganger har jeg vel ikke hørt på slanke venninner som bare vil “ned noen få kilo”, “inn i DEN buksa”, eller “bli kvitt dobbelthaka” før de er fornøyde.

For meg så har det det siste året vært slik at jeg ikke har taklet å se meg selv i speilet, ikke en gang når jeg skulle dusje. Jeg er faktisk av den typen som kan synes store kropper er vakre. Men denne kroppen har jeg følt at ikke har vært min! Jeg føler meg slankere enn jeg faktisk er, er vant til å være slankere enn jeg faktisk er. Så ille kan det være at jeg føler meg helt ok en dag, helt til jeg går forbi et vindu eller et speil og får øye på meg selv. Ofte tar det et lite øyeblikk før jeg oppdager at det der er meg. Så er hele dagen ødelagt…. Klarer ikke kvitte meg med tanken på hvordan jeg ser ut, og hva andre måtte tenke om meg, og si om meg bak ryggen min.

Så har det seg slik at jeg har møtt en mann. Jeg gav vel et lite hint om det for en måneds tid siden, at det lå romanse i luften. Han har vært en sånn internett-bekjent i lengre tid, og så har det utviklet seg og blitt varmere og varmere siden nyttår. I slutten av februar møttes vi- fysisk sett- for første gang.  Og nå har vi til sammen tilbrakt tre fine helger sammen.

Han er en effektiv fyr. Han har klart å plukke av meg mange negative følelser og tanker som jeg hadde om meg selv og min egen kropp. Kroppen min er selvfølgelig ikke mindre overvektig av den grunn, men det behøver ikke gjøre den til noe stygt eller ekkelt, og det behøver ikke gjøre den til en fiende! Det er vanskelig for meg å hate kroppen min, når han sier, viser og demonstrerer at han synes den er deilig. Det er vanskelig å ha et negativt forhold til en del av meg som han så åpenbart nyter.

Slik var det faktisk helt fra vårt første møte. Selv den aller første helga, hvor ingenting var seksuelt ladet mellom oss, var jeg ikke sjenert for hvordan jeg så ut,  og ikke særlig redd for hva han ville synes. Han får meg til å slappe av. HAN vil se meg, og liker det, og viser at han liker det. Og jeg stoler nok på ham til å la ham få det. Det er stort for meg.

En venninne mente at nå kunne jeg jo blåse i den operasjonen, siden min nye venn liker kroppen min som den er. Vel, formålet med å bli kvitt min helsefarlige overvekt var ikke å bli bra nok for menn. Det var for å få en bedre livskvalitet, klare jobben min bedre, klare å trene, ja- klare å leve normalt. Og HAN gleder seg til å følge meg igjennom den prosessen, se hvordan den forandrer meg, både fysisk og mentalt- fordi det vil bli bra for meg, er det bra for ham! Likevel må jeg si at jeg er fantastisk glad for at jeg møtte ham nå, når jeg er på mitt bortimot tyngste noensinne. Det gjør at jeg føler en helt spesiell tillit overfor ham.

Logistikk og andre rent praktiske forhold gjør at det er vanskelig å si “hvordan det vil gå” til slutt mellom oss to. Vi bor langt unna hverandre og har våre liv, våre hensyn å ta hver for oss. Men det han allerede har gitt meg, er uendelig verdifullt for meg, og det vil jeg alltid sette pris på, uansett utfall.

Vurdert til: av 39 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende