HIDDEN AGENDA

Fikk telefon for en halv time siden. Det var inntakskontoret på sykehuset, som kunne fortelle at de har en ny dato til meg, denne gangen en sikker en. “Ja, det kommer nok litt brått på dette her,” sa damen. “For du skal opereres allerede 26. mars…” BRÅTT PÅ?? Det var jo mildt sagt da. Det vil si at jeg skulle begynt på lavkalorikur allerede fra morgenen av i dag, at jeg ikke skulle spist den frokosten jeg gjorde…

Jeg ringte øyeblikkelig Mamma. Hun hørtes like sjokkert ut som jeg føler meg. Så prøvde jeg å ringe Kavaleren, som jeg henta på nattbussen grytidlig i morges, og som lå trygt og sov hjemme under dyna mi. Veldig godt og trygt sov han tydeligvis, for der var det ikke antydning til livstegn…!  AAAAAAAARGH!!

Sjokk, sjokk, sjokk. Null tid til å psyke seg opp, her er det bare å plumpe ut i det med begge beina med en gang. Lavkaloridiett here I come…! I lunsjen skal jeg kjøpe nutrilett og kalorifri pastiller og en stor vannflaske… Og det er IKKE trist og leit! Det er fantastisk!!

HURRA!

Vurdert til: av 3 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De om ble ikke den 16.april likevel. Jeg er dritskuffa. Faktisk. Selv om jeg har grudd meg masse til både lavkaloridietten og selve operasjonsdagen, var det en kjempenedtur å få det utsatt. Nå hadde jeg begynt å se fram til en lettere sommer, planlagt ting som at jeg kanskje skulle være modig nok til å gå i shorts hjemme eller bade i elva i badedrakt (Nei. Ikke bikini!!)

Det er knallkjedelig. Ikke minst i forhold til jobbsituasjonen, jeg som er permittert, og skal flytte… Lei av å være på dette venterommet, hvor jeg ikke kan begynne i ny jobb før etter at jeg er flyttet, og ikke kan flytte (ut av helseforetaket) før jeg er operert. Da faller jeg ut av køen, og det orker jeg bare ikke nå!

Jeg gleder meg så forferdelig til de små tingene, alt jeg skal få tilbake. Jeg hadde ikke kunnet tenke meg til hvordan det var å være så stor før jeg ble det ble en realitet, og de tingene jeg gleder meg til, er ting jeg alltid har tatt for gitt tidligere. Noen eksempler:

Det å kunne sitte i en stol med knærne dratt opp under haka. Eller bare i kryss for den del. Det å kunne sitte i passasjersetet i en bil å kunne plukke opp noe som faller på gulvet (ja faktisk), det å kunne ta på seg sokker på vanlig måte, eller klippe negler, eller kjøpe klær i butikk uten spesialstørrelser.

Jeg har noen flere issues også, men grunnet feite folks æreskodeks skal jeg holde på de hemmelighetene …

I dag har jeg kjøpt meg to lårkorte kjoler på salg, og i morgen sender jeg brev til sykehuset og maser!

Vurdert til: av 2 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

16. april skal jeg under kniven for Gastric Bypass-operasjon, så sant de får anestesipersonell den dagen!

Eh… JIPPI!!!

Vurdert til: av 5 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første treningsuke er vel over og den andre allerede i gang. Uka som kommer blir litt amputert grunnet forkurs i Namsos, men nå ble det både spasertur i dag (søndag) og i morgen, mandag, så da får jeg prøve å ikke ha dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten har ødelagt for meg såå mange ganger før! På den måten at jeg har tenkt at “Dette er ikke bra nok, så jeg kan like gjerne slutte.” Mer om det siden.

Det er en venninne jeg har gruet meg til å fortelle dette med operasjon. Fordi jeg visste hun ville reagere veldig negativt på det. Men nå tok jeg mot til meg og røpte det likevel. Det er jo tross alt ikke slik at jeg har noen særlig mulighet til å skjule det i etterkant.

Vel, hun valgte å ikke overraske meg positivt. Hun var lei seg og skuffet, over at jeg som var kommet så langt åndelig sett, og som hadde så mye kunnskap og innsikt, kunne påføre kroppen min et slikt traume.

Nåvel. Kroppen min er allerede i et traume! Den er alt for stor og tung, og den synes det er vondt å bevege på seg. Og så er det ikke slik at jeg ikke har prøvd forskjellig før.

Og så det med at dette skulle være en lite åndelig metode for vekttap. Det beste er altså at man skal elske seg selv og så balanserer kroppen seg av seg selv. Vel, jeg velger å se det slik at jeg elsker kroppen min så høyt at jeg unner den dette. Og “lite åndelig”? Som Kavaleren tørt bemerket: -Jeg visste ikke at de skulle operere ut sjelsevnene dine?

Jeg er rimelig åndelig bevisst jeg. Faktisk ba jeg hjelperne mine i fjor høst og hjelp til å bli kvitt overvekten- og dette var løsningen de ga meg. Say no more

I løpet av den første treningsuka ble det fire mosjonsøkter, som er den beste mosjonsmessige uka jeg har hatt på aldri så lenge. Det ble tre spaserturer- lengre for hver dag, og ei økt på impulse. Det GJØR vondt, ikke minst følelsesmessig, å se hvor lite jeg klarer i sammenligning med da jeg var 30 kilo lettere. Vekta har jeg ikke tort å gå på etter jul. Det kan vente.

En av de metodene eller hjelpemidlene jeg tidligere har prøvd er Reductil. Fikk meg et lite sjokk her om dagen da jeg leste at pillene er trukket fra markedet grunnet den store faren for hjerteinfarkt og slag de medførte. Kan huske at jeg fikk litt hjertebank av dem, faktisk, godt jeg ikke brukte dem lenge!

På onsdag skal jeg på forkurs / preoperativ dag i Namsos. Vi blogges etter det!

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig! Etter å ha slitt med en sta hoste og forkjølelse helt siden julaften, er jeg endelig i noenlunde form. Min venninne Inga hadde kuren mot vrang hals klar: Kok opp vann, fyll en stor kopp. Press en halv sitron oppi og tilsett ei stor skei honning. Dette “kjerringrådet” prøvde jeg i går, og jeg nekter å tro det er en tilfeldighet at jeg er blitt bra i dag.

På facebook hadde jeg i dag statusen: “Treningsåret 2010 starter i morgen!” Men så tenkte jeg meg litt om. Hvorfor utsette? Treningsåret kan vel like gjerne starte i dag? Så tok jeg på meg varme klær, tok bånd på bikkja til opphavet, og gikk ut. Det ble en frisk tur på to kilometer, som forløp som følger:

Etter 500 meter: Jeg begynner å få vondt i knærne.

Etter 1 km:         Begynner å kjenne det i ryggen

Etter 1,5 km:       Hoftene mine begynner å klikke og klage

2 km, målgang.   Jeg er strålende fornøyd med meg selv og motivert for å gå en litt lengre tur i morgen.

Jeg har også varslet vennene mine om at jeg er klar for ny innsats. Snart blir det impulse igjen og kanskje også svømming? Jeg merket ihvertfall i dag at jeg kan ikke bare hoppe på igjen der jeg slapp, kan ikke forvente at jeg kan gå rett på og jogge flere kilometer. Det var 3-4 år og over 20 kilo siden det! Jeg kan komme meg tilbake dit.

Jeg har et vekttapmål nå. Og det er å gå ned 10 kilo til 17. mai. Det kan selvfølgelig hende at operasjonsdatoen min ligger nærmere i tid enn det. Det vet vi jo ikke. Men jeg skal gå ned ti kilo MINST, uavhengig av operasjonen. Basta!

Resten av kvelden skal jeg bruke til å skrive oppskrifter. Det er andre forsett: Å lage sunn, hjemmelaget middag hver dag (i kontrast til fløtestuet pytt i panne som jeg spiste før om dagen)!, så da har jeg utstyrt meg med en skrivebok som jeg kan putte smarte utklipp og oppskrifter i.

Motivert? Det er bare fornavnet!

Vurdert til: av 237 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, året er fortsatt veldig så ungt. Mange er det vel som leser oppskrifter på slankemat i disse dager. Fortsatt ler jeg av ukebladenes totale hamskifte hver nyttårshelg. Det går rett fra “sprø svor” og “julens fete fristelser”, til “Raskt og effektivt vekttap” og “slank uten slit”. En jevn moderasjon hele året kunne kanskje være en idé?

Det skjedde noe fint i jula: Jeg ble interessert i matlaging igjen! Etter mange år i matbransjen var jeg nok ganske lei av det meste. Men nå er jeg inspirert som aldri før, synes det er stas å planlegge, kokkelere og få skryt etterpå. Og så har jeg jo en kjempefordel siden jeg er like glad i fisk som i kjøtt- i dag ble det ovnsbakt Kveite til middag for eksempel. I morgen er jeg litt dobbeltbooket. Jeg har både lovt å lage mat til opphavet, OG jeg er invitert til Fetter Endre på salatmekking. Løsningen blir å spise lite til middag og så ta salaten i kveldinga kanskje.

Etter en avslappet jul er jeg disiplinert i kostveien. Slutt på brus (selv om det jeg har drukket stort sett har vært pepsi max), og over til vann, farris, kaffe og te. Slutt på bridgeblanding og over til frukt og grønt. Slutt på medister og over til fileter- som jo er mye bedre også.  DI SI PLIN! Hva liker jeg med dette: Jeg føler meg friskere og lettere, blir mer opplagt, og trenger det dessuten for å booste immunforsvaret. Jeg blir mye fortere syk når jeg spiser mat som ikke er bra, og nå har jeg pådratt meg en stygg hoste som kroppen sikkert gjerne vil ha drahjelp til å bli kvitt. Hva syns jeg er vanskelig med dette: Jeg er av dem som synes det er enkelt å gjennomføre dagene slik. Spesielt så lenge jeg ikke utsetter meg selv for de verste fristelsene- som å handle når jeg er sulten eller møte noen på bakeriet uten å ha spist frokost først. Men jeg er kronisk om kveldene når jeg blir alene. Da blir tyggebehovet påtrengende! Tror jeg må investere i rotfrukter og riskaker for å døyve det verste, for jeg klarer ikke la være å spise noe når jeg blir slik… rastløs og sugen. Men har jeg noe sunn snacks så tror jeg jeg kan klare meg med det.

Jeg skal ikke være helt nazi med den disiplinen min. Men hvis jeg kan snavle litt på lørdager så går kanskje resten av uka bra? Snart skal jeg ta en ny runde med pulverkur også. Syntes det funket bra, og gikk ned 3,5 kilo. Hvordan det har gått med vekta i jula har jeg ikke turt å finne ut enda.

Fortsatt herjer sprengkulda. Hrmf. Bare jeg blir kvitt hosten nå, skal jeg trene igjen, men inne må det bli. Med temperaturer ned i 25 minusgrader tror jeg jeg skal la være å risikere det. Klippekort i svømmehallen hadde kanskje vært en ide?

Jeg tenker mye på hvordan det vil bli å være nyoperert. Spesielt ved anledninger som i går, jeg var i begravelse. Der fikk vi først sodd. Og jeg tenkte, skulle jeg ha spist denne som nyoperert, hadde det blitt bare kraft med gulrotbiter. Deretter fulgte et gedigent kakebord. Det er nok hevet over en hver tvil at jeg kommer til å bli nødt til å ta med meg matpakke hvorenn jeg skal dra.

Nå er det ihvertfall bevist at mye av mine spiseproblemer er situasjonsbetingede. Så lenge jeg er tilfreds og har det bra, — for eksempel som i jula da jeg var sammen med Kavaleren og familien, tenker jeg ikke på mat, og spiser normale måltider, kjenner ikke noen spesiell trang til å spise. Problemet er størst i perioder hvor jeg er mye alene, og, har jeg lagt merke til, er ekstremt når jeg befinner meg i barndomshjemmet mitt, mest sannsynlig fordi det var der jeg bodde da problemet oppsto og utviklet seg.

Det at jeg ikke føler det når jeg er i nye situasjoner, men i gamle, styrker troen min på at jeg kan bli helt kvitt problemet.

Vurdert til: av 119 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk post fra Helse Nord-Trøndelag i dag. Allerede!! Jeg var litt usikker på hva dette her kunne være for noe… Trodde det var for tidlig til at det kunne være innkalling til noe som helst. Men nei da…

Jeg er blitt innkalt til pre-operativ dag allerede 27. januar, og jeg håper jo inderlig at det skal bety at også operasjonen er rett rundt hjørnet eller så. Med “rett rundt hjørnet” mener jeg selvsagt noe slikt som “innen noen få måneder”, for det første er det (utvilsomt) snakk om et tungrodd og tregt system- for det andre går tiden rasende fort… For meg er det helt utrolig at det er godt over ett år siden jeg ble henvist, og jeg regner med at etter operasjonen vil jeg si det samme som de andre eks-tjukkasene jeg kjenner- At ventetiden gikk så fort..! Selv om jeg nå er utålmodig, vet jeg at plutselig vil dagen være der.

Dette her blir spennende! Lurer veldig på om jeg treffer igjen de samme folkene som ved utredninga, spesielt var det en jente jeg snakket med som jeg håper å bli bedre kjent med. Håper at hun også gikk glatt gjennom utredninga, og at vi treffes på forkurset i slutten av måneden.

Det er mindre enn tre uker til det!

Nå er det sprengkulde her på Nordmøre, og såvidt jeg skjønner er det likt over store deler av landet. Har vært ute litt i dag, med superundertøy og lag på lag på lag med klær. Men jeg håper det snart blir litt mildere og finere, slik at jeg kan ut og gå fine turer med hund og fotoapparat, uten å frykte lungebetennelse!

So long!

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det sto i innkallingsbrevet fra sykehuset at jeg skulle ta EKG og blodprøver hos egen lege ca en uke før utredningen, så i dag har jeg vært på medisinsk senter. Jeg gruet meg en hel del til det. Ikke til selve undersøkelsene, men til å møte fastlegen min. Jeg har byttet fastlege siden i fjor høst grunnet flytting. Hun jeg hadde på Lillehammer var veldig åpen og forståelsesfull, mens han jeg har her er… vel, mildt sagt “distansert”. Men det gikk veldig fint, over all forventning egentlig.

Selv om han var akkurat så alvorlig og “fjern” som jeg trodde så fikk jeg den hjelpen jeg skulle. Blodprøvene fikk jeg ikke tatt, da han mente jeg burde være fastende, så jeg må komme tilbake i morgen og stikke litt. Men vi fikk målt blodtrykket og tatt EKG, og det var helt perfekt faktisk. Så kroppen min vet visst ikke at den er overvektig enda, og kanskje får jeg nå reversert dette før jeg tar varig skade av det!

Sykepleieren sa faktisk at hun trodde jeg var omkring 25 år (mens fakta er at jeg snart er 31). Jeg ble riktig så glad og positiv- kanskje er jeg ikke blitt en gammal kjerring likevel tenkte jeg. Man føler seg nemlig litt gammal når man vagger omkring og har problemer med å få på seg sko og sokker om morran…! Dette her ga meg virkelig en puff i riktig retning, litt oppmuntring til å stå på videre, både med kost og med trening.

Det er svineinfluensatider. Legen sa i dag at jeg måtte passe på når risikogruppene begynner å vaksineres, møte opp og få meg et stikk. Jeg må innrømme at jeg har blåst litt av det hele, jeg tror jo aldri at jeg blir syk. Men legen var litt alvorlig på dette her, det er en stor andel av de som har dødd som var tjukkaser visstnok. Så da får jeg vel gjøre som han sier…!

Jeg hadde Fetter Endre på middag i kveld i dokkehuset mitt. Det er veldig greit å ha noen å lage mat sammen med, spesielt når man skal prøve å leve litt sunnere. I dag hadde vi fiskegryte med torsk og masse grønnsaker, og med kokte poteter til. Hvem er det som orker å lage sånn mat til bare en person da? Kanskje jeg burde be ham oftere- for mitt eget beste, og til felles hygge… Forresten har jeg nylig drevet med kostregistrering. Fire dager med å notere i detalj hva som har passert over mine leber. Det som slår meg som et nøkkelord er “uregelmessig”, og det er kanskje ikke så rart siden jeg også jobber og sover uregelmessig.

Fra onsdag og hele resten av uka skal jeg være med venninna mi, Inga Dalsegg på Oslo Art Fair, hjelpe henne med standen hennes. Det skal bli spennende! Flott å ha noe å korte ventetida med! Skal prøve å få laget et innlegg om det før jeg drar på utredning- da begynner endelig “Del 2″ av prosessen!

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå må jeg til pers og ta skeia i ei anna hånd. Jeg må begynne å røre meg igjen, på regelmessig basis. Og da snakker jeg ikke om en gang i uka eller to, jeg snakker om HVER DAG.

Det er så lett å finne unnskyldninger: Dårlig vær, dårlig form, mensen, dårlig tid, skal på jobb, har mye å skrive og så videre og så videre. Ja vel, så har jeg mye å gjøre da. Men trening/mosjon MÅ prioriteres, og det må prioriteres nå. Og jeg må ha faste regler for kosthold også og holde meg til dem. Holder ikke bare å leke/ eksperimentere innimellom lenger.

Jeg kommer til å skrive ned hva jeg skal ha å forholde meg til, men ikke skrive det her foreløpig, da jeg tror det i såfall vil føles som et press som jeg ikke klarer å leve opp til. 

Kanskje vil dette føre til at jeg har mindre til til skriveprosjekter og at de vil gå saktere framover, then so be it. Kroppen skal få slippe å vente noe lenger. Rapporterer om dette om en måneds tid!

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende