HIDDEN AGENDA

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nå gjennomført dag fire av pulverkuren, og er temmelig fornøyd selv om jeg spiser litt frukt og grønt i tillegg. Jeg kan jo sammenligne med mitt vanlige kosthold, så er det liten tvil om at jeg bør være tilfreds med meg selv og innsatsen. Gått ned to kilo i følge mammas gamle badevekt, selvfølgelig er det hovedsaklig snakk om væske, men positivt likevel. FØLER meg veldig bra i kroppen allerede, og det har jo med at systemet er mer eller mindre tømt for vanlig mat.

Jeg klør på magen og på ryggen. Det pleier jeg faktisk å gjøre i perioder hvor jeg går ned. Huden trekker seg sammen.

November måned og jeg går utrolig dårlig sammen. Det er så mørkt overalt, så svart, og ute er det vått og blanke veier i alt det svarte. Husene gløder med gylne øyne og jeg innbiller meg at folk koser seg sammen der inne, tuller seg sammen i førjulskosen sin, mens jeg er alene med det store mørket utenfor.

Så går jeg inn til meg selv. Men det er noe som ikke stemmer, og dette “noe” stirrer inn på meg fra det svarte utenfor vinduet. “Noe” er like i nærheten, og det kommer fra meg selv, det er svarte ormer i hjernen min som tygger tanker knapt hørbart. Det trives, og det yngler som rotter i kjøkkenskapet, det er en, det er tretten, det er hundreogtredve, det er tretten tusen, det tyter opp langs veggene, det renner ned fra taket. Jeg kryper under dyna og trekker den over hodet.

Jeg prøver å sove og la søvnen hjelpe meg glemme DET, at noe er galt. Tjue minutter senere våkner jeg av et mareritt, det er brann, flom, svik, hånlatter, og våkner igjen til nærværet av ingen, og det får meg til å hikstegråte meg i søvn på nytt.

November. Snart er denne måneden over, og bare sola snur begynner symptomene å gjøre det samme. Mot slutten av februar er jeg nok helt kvitt det igjen. Og jeg tenker, som så mange ganger før: NESTE år reiser jeg utenlands!

Vurdert til: av 98 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I natt drømte jeg at jeg fant en uåpnet konvolutt i bokhylla mi, og inni fant jeg et brev med innkallingsdato til utredning. Og ble kjempeglad! Jeg har det med å være litt sanndrømt, så jeg håper det betyr at det er rett rundt hjørnet.  Ellers har jeg ikke drømt noe særlig hverken om operasjonen eller resultatet etterpå, ihvertfall ikke direkte. Jeg har flere ganger drømt at ANDRE har blitt nette og slanke, for eksempel en venninne, eller moren min, men aldri meg selv.

Jo vent nå litt. Faktisk drømte jeg for bare et par uker siden at jeg skulle låne en dongeribukse av ei tidligere klassevenninne, som er … rimelig snerten kan man si. Jeg lo og sa at de måtte da skjønne at buksa hennes ikke passet meg, men gikk likevel med på å prøve den til slutt. Og den passet! Faktisk var den litt løs i baken…

Folk som kjenner meg derimot drømmer. Sjefen min drømte at jeg plutselig dukket opp sylslank og strålende på jobb. Mamma – som selvfølgelig har vært bekymret for lillebarnet sitt på 30 – drømte at jeg kom strålende tilbake fra sykehuset, og at alt hadde gått alldeles knirkefritt og enkelt.

Den vittigste drømmen er det den mannlige halvdelen av et norsk/skotsk  vennepar av meg som har hatt. En skikkelig ønskedrøm for en sjenert og klossete tjukkas!

Han drømte at jeg kom på besøk hjem til dem, kom feiende inn verandadøra ikledt en hvit sommerkjole med røde detaljer. Damen hans sa til meg: “Hey, you’re gonna break hearts going around like that!” Og fyren, som fikk fullstendig hakeslepp, sa: “Yeah, and mine!”, hvorpå damen snur seg mot ham og bjeffer: “Get back in your corner!!”

Jeg akter ikke å tolke den drømmen noe særlig mer, jeg bare håper at dette her snart skal være noe annet enn bare fantasier.

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min gode venninne på Island gav meg en betimelig påminnelse her om dagen.

Da vi ble kjent med hverandre hadde vi igrunnen samme utgangspunkt, veide like mange kilo og var like høye. Men der jeg har mislyktes, har hun lyktes. Hun har trent, passet kosten som en smed og ja, i det hele tatt stått på. På to år har hun gått ned 25 kilo, og vekten minker stadig. Hun er min helt.

Vi to har mange ganger diskutert at fedme, overvekt, sannsynligvis er negative følelser som vi ikke har fått utløp for. Ikke så mystisk som det høres ut for: Snille piker gjør dette veldig ofte. I steden for å reagere der og da, stikker vi avgårde og spiser noe. Det tar vekk oppmerksomheten fra sinnet/ sorgen/ skuffelsen vi føler, bedøver det på en måte. Nå har de snille pikene sluttet med det.

Men vi har en teori på at for å gå ned i vekt må vi samtidig slippe ut alle de følelsene vi har demmet opp for så lenge. Min venninne forteller at i perioder hvor vekten går markant nedover, blir hun ofte lei seg eller sint uten at hun egentlig vet årsaken. Derfor, mener hun det er viktig at selv om jeg nå har valgt å gå veien med operasjon, må jeg bearbeide alle disse følelsene. Hvis ikke kan man faktisk ende med å ty til andre metoder for å holde følelsene nede. Alkoholisme er ikke uvanlig blant slankeopererte.

Jeg er heldig som har en venninne som har tenkt å stå der last og brast med meg når jeg blir ynkelig og emosjonell.

 Etter denne praten begynte jeg å drømme om natten. For eksempel drømte jeg at jeg var sammen med familien min inne i et hus, da det plutselig begynte å lekke fra taket. Vannet fosset inn, og jeg prøvde å få de andre til å reagere, men ingen så ut til å bry seg. Til slutt lyktes jeg i å få festet en gammel brannslange til lekkasjen slik at jeg fikk ledet vannet gjennom huset og ut, men likevel var det jo allerede mye vann i kjelleren. Ingen av de andre ville hjelpe til, de så ikke helt problemet. Da jeg våknet var jeg rasende.

Tok du den?

Jeg mener nok at mye av følelsene som jeg har lagret kommer fra familiekonflikter. Dette fører til negative følelser (lekkasjer) som fyller meg opp innvendig. Jeg er sint fordi de andre ikke tar ansvar for sin del av problemet, og for at de ikke i det hele tatt ser konfliktene som et problem.

Jeg skal bli flink til å følge med på hva som foregår i drømmene mine fremover, og ikke minst til å avreagere når det er nødvendig! Nå skal problemet opp med roten!

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende