HIDDEN AGENDA

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Godt nyttår alle sammen!

Jeg har lest litt tilbake i bloggen min, på det som jeg skrev omkring bursdag (som også er i desember), jul og nyttår i fjor. Jeg hadde det visst ikke så veldig bra tror jeg, og mye av det som går igjen er en rød tråd av at “Neste år, neste jul, da er jeg slank, pen og lykkelig”. Jeg var jo sikker på at jeg skulle bli slankeoperert i løpet av 2009. Så har ikke skjedd, men om jeg ikke var slank i det hele tatt enda i år, var jeg iallefall veldig lykkelig. Jeg tror ganske sikkert jeg kan si at dette ble den beste jula jeg har hatt siden jeg var liten jente. Faktisk helt sikkert.

31-årsdagen ble ikke spesielt markert- det ble jo for så vidt ikke 30-årsdagen heller. Det var stille og rolig, kaffe og kake hjemme hos Opphavet, som fikk denne fantastiske gaven som jeg er, en desemberdag med bitende kulde i 1978. Jeg kom litt for tidlig, skulle egentlig bli et nyttårsbarn, men da Mamma kjørte seg fast i en snøskavel og måtte ut for å måke, var løpet kjørt: Jeg ville ut og hjelpe til… og ble født nesten 3 uker før tida. Et lite knøtt på drøye 2,5 kilo. La oss si det sånn at jeg tok fort igjen det jeg manglet. Som det står i barnealbumet mitt: “Født slank, men bare vent og se…”

Men nå prater jeg meg bort, som vanlig. 31 år senere feirer jeg bursdagen min sammen med denne flotte damen som fødte meg og mannen som smelte henne på tjukka. Og så får jeg telefon ifra blomsterbutikken, om at det står noe til meg der. Et par timer senere kunne jeg pakke opp en nydelig blomsteroppsats, med roser, fresia, orkideer og gåsunger (!)… i en håndlaget glasskrukke. Fra Kavaleren. Jeg ble kjempeglad, rett og slett overveldet, og måtte ta noen bilder av den… som jeg kan ta fram og titte på dersom jeg skulle være så dum og glemme at jeg har verdens beste kjæreste…!

Jula tilbrakte jeg sammen med han og hans familie i barndomshjemmet hans. Jeg var litt bekymra. Det er jo nesten litt ille, at jeg i en alder av 31 aldri før har feiret jul uten mamma’n min, og faktisk gruet jeg meg litt til det. Mest var det vel litt dårlig samvittighet, for at jeg liksom “lot henne i stikken”. Og så lillebroren min da, som jeg har pyntet treet sammen med de siste femten åra- minst!

Men det gikk helt fint. Mer enn fint. Siden jeg er kokk ble det naturlig nok mye kjøkkentjeneste på meg, men jeg liker jo det, liker å stelle og pusle og gjøre det koselig for dem jeg er glad i. Det hyggelige er at jeg er blitt så gode venner med søstera hans også. Og jeg er ganske fornøyd med å ha klart å lage ordentlig julemat av nesten alle slag slik at hele familien ble mette og fornøyde- ingen klager fikk jeg, og det er vel ikke dårlig for en førstegangs julekokk!

Favoritten min av juletradisjoner var jeg ganske voksen før jeg smakte: Rakefisk! Heldigvis liker kavaleren også det, så vi både startet og avsluttet jula vår med det. Glad vi koste oss skikkelig i år, for neste år, om ikke noe går galt – bank i bordet- blir det nok en godt moderert versjon av julemat jeg klarer å spise! Det er vel det LILLE aberet jeg har når det gjelder operasjonen. Hverdagene med sunn og god mat gleder jeg meg bare til, ikke bryr jeg meg særlig om bløtekake i selskap heller, men jula- den er jo spesiell! Men det får bli som det blir, helsa er viktigere- og ikke minst de tolv årene forlenget levetid en slankeoperert i gjennomsnitt får.

Så ble det 2010. Og nok en gang, jeg tror det er den første nyttårsaften siden … Adam drog nordom, sånn omtrent… at jeg ikke har vært sentimental. Bare gledet meg, til alt som skal komme i 2010 og årene som følger. Og det håper jeg at også alle dere andre gjør. Leksjonen min denne jula har vært- at visst går det an å være lykkelig som tykk, og den følelsen skal jeg ta med meg også når kiloene forsvinner, og jeg skal være på fjellet og fiske, eller når jeg skal sykle kystriksveien Da skal jeg ha med meg den lykken, og vite at den bunner i noe annet enn vekt. Ja dere har rett, det foreligger noen forsetter i år også…

Og forresten, når det gjelder nyttårsaften, hvem kan være trist når man står og ser på kjæresten som sender opp fyrverkeri, mens man har hans lykkelige fireåring på armen, som ute av seg av begeistring roper: “Godt jobba, Pappa…!”

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vektnedgang : 0,0 kilo

Jeg har begynt på pulverkur nå, og har tenkt å finne ut om jeg klarer gjennomføre fjorten dager på pulver slik jeg må rett før operasjonen. Må man så må man, og fint å øve så det ikke blir et sjokk den dagen det er alvor. Den første dagen er gjennomført med stil I tillegg til pulvershake drikker jeg mye kalorifri drikke (vann, te, kaffe, sukkerfri brus) og unner meg litt frukt/salat for å dekke tyggebehovet. One down thirteen to go ! Jeg går rundt og innbiller meg at jeg ikke skal veie meg før de to ukene er gått. Orker ingen negative overraskelser, vet at eventuell manglende nedgang vil slå beina bort under meg.

Sosial aktivitet er redusert til et minimum. Jeg vet jeg har overdoset på det de siste ukene, noe som gjør at jeg mister litt taket i dagene. Jeg pakker tiden min så full at jeg oppdager ting som at- klesvasken jeg akkurat satte på har stått i maskinen i tre dager og begynt å mugle. Hvor i allverden ble de tre dagene av?

For en liten tid tilbake var jeg hos mine foreldre- det kommer for meg at det sannsynligvis var lørdag, og vi hadde besøk. Den besøkende er en dame jeg har hatt mye omkring meg i min oppvekst. Vedkommende er en passe slank middelaldrende dame, men likevel har hun tydeligvis et ganske anstrengt forhold til mat.

I tillegg legger nok jeg ekstra, ekstra godt merke til sånt nå, på grunn av prosessen jeg befinner meg i. Men hun begynte med en gang å kommentere maten; Dette var godt, farlig godt, dette skulle jeg ikke spist, er det rart man legger på seg, jeg tar en bit til, jeg burde ikke, blablabla. Jeg klarte ikke en gang å la være å kommentere det: “Hvordan klarer du å kose deg med maten, når du hele tiden sier at det er så dumt av deg å spise?!”

Jeg tenker litt på at det er dette mønsteret og synet jeg er vokst opp med. Mat er deilig og forbudt. Jeg tror det blir veldig tungt å oppdra seg selv på nytt. Jeg klarer nok å lære å spise sunt, men klarer jeg da å bli kvitt de dårlige følelsene? Jeg får lage en grov, deilig veggis-pizza en dag eller noe— ja selvfølgelig ETTER pulver-kuren ;);) Skal forske meg fram og så skal dere få oppskriften av meg etterpå.

I dag har jeg på meg en svart tunika i størrelse 50. Den er ganske fin i sånt kreppet stoff og med broderier. Jeg kjøpte den til jeg skulle begynne i min nye jobb, og jeg har nå bestemt at denne tunikaen er det plagget jeg skal spare på til flesket er borte. Jeg får få kavaleren til å ta bilde av meg i den i jula- og så skal jeg ha den på meg på et etter-bilde… om halvannet år eller så.

La nedtellingen begynne- mitt livs mest etterlengtede nedtur!

Vurdert til: av 98 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et godt barndomsminne:

Vi var på fjelltur. Pappaen min hadde gått først, med sekken. Han er sterk og sprek og jeger. Mamma kom etter med oss motvillige unger på slep. Men hva var det, der oppe i lia, ved svingen? På ei grein hang noe glinsende rødt. Nysgjerrige travet vi oppover. Det var GODTERI! Røde og gule geleringer, med sukkerlag utenpå. Vi fortsatte oppover og med jevne mellomrom fant vi godis. Det var kjempegøy! Når vi fant de søte ringene, tredd på kvister ved stien, betød det to ting: Vi hadde vært flinke til å gått, og dessuten at Pappa akkurat hadde vært der.

Jeg fikk godteri, som var noe dårlig (man ble tykk og fikk dårlige tenner av det), fordi jeg hadde gjort noe bra.

Et vondt voksenminne:

 Jeg sitter i bilen, etter en lang arbeidsdag og/ eller treningsøkt har jeg vært flink og fortjener noe godt. Jeg spiser en “Japp King Size” og nyter sukkerkicket i kroppen. Etter som at sukker-rusen sakte avtar, velter den dårlige samvittigheten innover meg. Hva gjorde jeg det der for nå da? Ikke klarer jeg å kaste opp heller. Gjort er gjort og spist er spist. Men det er nye muligheter i morgen. Kanskje klarer jeg DA å bryte mønsteret?

Vurdert til: av 40 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sagt at de fleste adferds- og livsstilsproblemer vi sliter med har opphav i barndommen, og i dag, etter å ha gått på badevekta og funnet ut at tallet har gått OPP, ikke NED som jeg håpte på, måtte jeg sette meg ned og tenke nøye igjennom hva jeg egentlig gjør mot kroppen min, og hvorfor. Jeg har lest og hørt mange historier om spiseproblemer og psykologiske analyser om årsak og virkning. Det er bare at jeg har aldri identifisert meg med dette. MINE overvektsproblemer skyldes dårlig selvkontroll, latskap, grådighet – jeg har dømt meg selv mye hardere enn jeg har dømt andre.

Men jeg følte at jeg skylder meg selv å rydde opp i hodet, og over msn i samtale med min venninne og lidelsesfelle “Aanana” har jeg gjort nettopp det. Man må først analysere spisemønsteret. Jeg spiser ved endring i situasjon, spesielt etter en avskjed, når jeg blir alene etter å ha vært sosial lenge. Jeg spiser ved engstelse/ uro.  Så snakket vi om hvordan det harmonerer med barndommen min.

Jeg var en ganske engstelig og klengete unge. Jeg kan huske at jeg grein når Mamma skulle på jobb, hang i vinduskarmen og snufset. Det var nærmest for angstanfall å regne, jeg trodde antagelig at jeg aldri kom til å få se henne igjen. Jeg skulle på indremisjons barneleir da jeg var kanskje 7-8 år og det gikk galt. Jeg måtte bli med hjem igjen, jeg torte ikke å bli igjen alene.

Videre var jeg redd for brann, oversvømmelse, tyver, skilsmisse og barnehjem. Fullstendig uten grunn antar jeg.

Jeg har veldig klare minner om at jeg lå i senga om kvelden og ropte på Mamma for å få henne til å komme. Vet ikke hva jeg ville, kanskje nattaklem (for femte gang) eller fortelle noe. Jeg ropte og ropte uten noe resultat. Fra mitt voksenperspektiv i dag ser jeg selvfølgelig at jeg var masete, og at de sikkert tenkte at jeg fikk rope til jeg ble lei slik at jeg sovnet. Men da følte jeg meg veldig forlatt og kunne ikke forstå hvorfor hun ikke hørte meg, så høyt som jeg ropte.

Aanana sa til meg i dag : “Det var ikke deg det var feil på”.  Jeg trengte bare ekstra mye omsorg, bekreftelse og kjærlighet- helt sikkert slitsomt for de voksne, som med sin fornuft visste at det ikke var særlig risiko for at vi ville drukne av en oversvømmelse i vårt nye husbankhus. Men jeg fikk iallefall for lite etter mitt behov, og søkte erstatning i andre ting – mat og godteri.

Kanskje – uten at jeg kan huske det – ble godter brukt som trøst når mine foreldre skulle dra. Jeg gikk ikke i barnehage før jeg var fem- seks, fram til da hadde jeg dagmammaer, blant annet min eiegode farmor. Jeg ser ikke bort ifra at det vanket twist og ingefærøl for å roe gemyttene når mamma skulle dra.

Iallefall begynte jeg på ett eller annet tidspunkt med selvmedisinering. Jeg stjal godter i skapet og smultringer i fryseren, som jeg oppbevarte i nattbordet mitt til de hadde tint opp. Mamma fant ispinner og godtepapir bak senga mi hver gang hun vasket.

Som voksen bestemmer jeg jo selv hva jeg skal spise, hvor mye og når, men mønsteret har fortsatt. Takket være min innsiktsfulle venninne har jeg fått øye på årsak og virkning. Jeg medisinerer meg fortsatt med mat og søtsaker fordi det var det som funket for meg som barn. Det lindret, trøstet. Likevel kolliderte det med behovet for anerkjennelse, man fikk skryt for å være sporty og tynn. Mangel på anerkjennelse førte til større behov for lindring, det vil si at jeg spiste mer. Og den onde sirkelen, eller spiralen, var i gang.

Jeg mener at det å se problemet et en forutsetning for å løse det. Men hvordan snur jeg på resten? Hvordan fjerner jeg impulsen til å stappe mat ned i magen? Jeg håper jeg finner ut av det. Ellers vil operasjonen bare være en midlertidig løsning.

Vurdert til: av 127 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende