Da jeg skulle vurderes i forhold til gastric bypass, måtte jeg svare på et spørreskjema som blant annet inneholdt spørsmålene Har du hatt psykiske lidelser, og har du hatt noen spiseforstyrrelser. Jeg svarte nei på begge, og hadde et lite jugekors. Altså, man svarer da ikke ja på noe som man vet vil redusere sjansen til å få hjelp, gjør man vel? I samtalen med sykepleier under utredning innrømte jeg at jeg hadde hatt depresjoner grunnet overvekten, men det er vel normalt, mente jeg? Og det var det, nikket hun, og så ble det ikke mer snakk om den saken.
Men hva er spiseforstyrrelser? Vi tenker så lett på den radmagre anorektikeren. Jeg har oppfatning av at det finnes et statushierarki blant spiseforstyrrelser: Øverst har vi de som lar være å spise: anorektikerne. Så kommer bulimikerne, og nederst kommer det som ikke alltid klassifiseres som spiseforstyrrelse en gang: Tvangsspising og misbruk av mat, fedme. Vi vet at anoreksi og bulimi er psykisk sykdom, mens tvangsspisere så lett blir presset inn i båsen feit, lat, glupsk, grådig og kan bare “skjerpe seg”, selv om vi nok egentlig vet at tvangsspising er det SAMME PROBLEMET som anoreksi, bare med et annerledes utløp, et annerledes symptom. Den grotesk fete og den grotesk magre kroppen er uttrykk for den samme plagen eller sykdommen, en livstruende adferd, en lengsel etter kontroll.
Hva bulimi angår, er det lettere å forstå at dette er beslektede fenomener. En bulimiker kaster jo opp nettopp fordi han eller hun har overspist og må kvitte seg med dette- bulimi har også vært kalt oksehunger. En tvangsspiser er altså en bulimiker som ikke klarer eller ønsker å kaste opp: Det kan være grunnet bevisstgjøring rundt syreskader for eksempel, eller rett og slett at man fysisk sett ikke er i stand til å spy ved å stikke fingrene i halsen. Og der har du meg, selv om jeg nok i en periode – 2008 omtrent, kastet opp en del. Det var ikke slik at jeg ikke klarte å la være å kaste opp, men jeg tvang meg selv til det, for å forsøke å “nulle ut” overspisingen. La meg fortelle med en gang: Det hjalp meg ikke, vekten fortsatte å øke selv om jeg tilbrakte mye tid med hodet ned i en dass.
Så hvordan har jeg det nå i forhold til dette, to og en halv måned etter at jeg ble såkalt slankeoperert? Jo for å være ærlig trodde jeg nå at jeg var kvitt problemet. Jeg bor sammen med kjæresten min på en ny kant av landet, nyter å lage sunn mat av fine råvarer, har en aktiv hverdag med en flott jobb, gode venner, leier hus og hage og føler meg lykkelig. Demonene holder seg unna. Men i forrige uke hadde jeg ferie og dro hjem til hjembygda…
Demonene ventet på meg der.
Min definisjon av spiseforstyrrelser er at man har et anstrengt forhold til mat. Maten har for meg vært min beste venn og min verste fiende, og dette etter hvert forferdelige forholdet til kost utviklet jeg hjemme. Vi kommer inn på dette med at næringsstoffer, eller mer presist, kaker, godter og brus var omtalt som noe skadelig, usunt, man ble tykk og fikk hull i tenna, likevel ble det brukt som belønning og bestikkelser. Det er FY FY, men du får det når du har vært FLINK. Er det ikke sprøtt?
Den korte versjonen av mønsteret i oppveksten er, man så at jeg utviklet meg til en kraftig plugg, og ønsket å motvirke dette ved å kontrollere inntaket. Hva jeg spiste og ikke spiste ble viet kommentarer, blikk og annen ubehagelig oppmerksomhet, og var tema for de voksnes samtale med og uten meg til stede. Dermed opplevdes det svært ubehagelig å spise i andres påsyn – vips så har du skapt en smugspiser.
Jeg husker fra barndommen min at jeg konstant stjal fra fryser (smultringer, spekemat, lefser) skap (potetgull, kjeks, flatbrød) og vesker (drops og halspastiller). Jeg gjemte dette i nattbordet hvor jeg kunne tygge det i meg når jeg var i enerom. Fordi det var så ubehagelig å spise i andres påsyn, spiste jeg lite til måltidene, men mumset ivei når ingen så meg. Og denne ubehagelige biten av min fortid trodde jeg at jeg var kvitt. Helt til jeg kom hjem til barndomsheimen i forrige uke, og fikk øye på at mønsteret ligger der FORTSATT!
Som slankeoperert bør jeg spise hver tredje time for å opprettholde forbrenning og blodsukkernivå. Men i de gamle omgivelsene klarer jeg ikke det, skammen ligger for dypt. Og selv om mine foreldre er verdens søteste mennesker som alltid har ønsket mitt beste, er frykten for kommentarer og blikk så dyp at jeg ikke greier å holde på det sunne og gode mønsteret jeg har lagt til meg nå etter at jeg flyttet. Og er det ikke også interessant at nivået av skam og frykt er like høyt uansett om jeg spiser en halv frukt eller et sjokoladekakestykke? Det forteller meg at det ikke er matvaren som er viktig, det er spisingen i seg selv som oppleves skammelig. Akkurat som jeg i barndommen ikke skilte mellom et stjålet flatbrød eller en ispinne. Det var handlingen som var viktig. Denne skamfølelsen ved spising fører fortsatt til at jeg går med lavt blodsukker hele dagen for så å kompensere like før leggetid.
Dette har pekt på for meg hvor viktig flyttingen og Kavaleren er oppi det hele. Hadde jeg fortsatt vært i mitt gamle miljø hadde jeg ikke maktet å miste overvekten samme hvor operert jeg er.
Min gode venninne Inga Dalsegg – en flott støttespiller på veien ned!
