HIDDEN AGENDA

Det begynner å bli alvor av dette her nå. I løpet av den pre-operative dagen ble liksom dette med slankeoperasjon så innmari nært og virkelig, og det var sikkert meninga også.

Nok en gang var jeg klar for en kjøretur på 34 mil i retning Namsos. Tenk det ja! Og så så mye fortere enn jeg hadde regnet med, og til Opphavets bekymring midt på vinteren, sammenfallende med stormen Ask. Denne gangen skulle Pappa være med meg, noe som i seg selv er spennende, siden forholdet vårt er… Jeg vil kalle det sært, litt sånn at vi har et veldig godt “kompisforhold”, med en egen form for humor og kan slå hverandre på skuldra, le av de samme tingene… Men fortrolige, det er vi ikke, og det har vi aldri vært heller. Og så er vi ikke vant til å være på tomannshånd, Mamma er jo alltid der og virker som en buffer på godt og vondt.

På det planet tror jeg denne turen gjorde oss veldig godt, det gikk fint, og jeg håper han fikk bedre innsikt i hvem jeg er og hva jeg har strevd med.

Vi måtte kjøre nordover dagen før denne gangen også. Selv om kursdagen ikke skulle begynne før klokka ti, var det umulig å beregne vær- og føreforhold,så vi leide oss hytte på Namsos Camping, eller “PlusCamp Namsos” for å være helt korrekt. Det angret vi ikke på. Jeg hadde bodd der en gang før, og mente nok å huske at det skulle være nokså bra, og det stemte også. I tillegg til at det var både varme, bad, kokemuligheter og tv, syntes jeg det var kjempefint at det var to adskilte soverom. Jeg tror Pappa var inne på noen tanker om å leie seg hytte og fiske i Namsen til sommeren, og det er kanskje ikke den dummeste ferieplanen.

Jeg var selvfølgelig lys våken da dagen opprant, faktisk var jeg våken helt fra klokka seks, våkna av urolige drømmer hvor jeg og en av mine tjukkasklubb-venninner var på en takterrasse, jeg var nyoperert og med angst for å svelge noe. Hun lo nok godt da jeg sendte henne melding og fortalte om det.

Ute var det speilhålke da vi kjørte avsted og fant sykehuset. Jeg var kjempeglad for at Pappa ville bli med meg inn på kursdagen uten å stille spørsmålstegn ved det, godt at noen i den nære familien er informert ned til den minste detalj om hva som skal skje. Jeg var også glad for å kjenne igjen et par ansikter fra forkurset- og gjett hva? Noen har allerede fått datoene sine! Damen jeg klaffet best med fra sist gang, skal under kniven første mars. Første mars!! Det er jo rett rundt hjørnet liksom! Lovende og skremmende! Grunnen til at det gikk såpass kjapt var rett og slett fordi hun har fått gallestein, så de slår to fluer i en smekk.

Dagen var oppdelt i seksjoner, og raskt oppsummert foregikk den slik:

Ernæringsfysiologen, Siren, fortalte mye om hva vi kunne spise og ikke spise etter operasjonen, om næringsinntaket og hvordan det gradvis vil øke etter hvert, virkninger og bivirkninger av dette. Til å assistere seg hadde hun en tidligere bruker, operert for to år siden, som deltok, delte erfaringer og svarte på spørsmål om hvordan hun hadde opplevd dette.

Fysioterapeuten, Martin, fortalte om fysisk aktivitet helt fra oppvåkningstidspunktet til …. Ja, til livet etterpå rett og slett, forklarte mye om den positive mestringsfølelsen vi fort vil få, om enkle grep for mer bevegelse, og motiverte utrolig godt, både ved hjelp av sitt eget flotte engasjement, og ved det at han virkelig hadde forståelse på alle måter for hvordan dette har vært for oss tidligere. (Jeg ble forelsket i fysioterapeuten).

Lunsjen besto av moset mat- som helt sikkert mange har vært litt skeptiske til, men for at vi skulle få prøve litt, fikk vi moset karrikylling, brokkoli, gulrot, potetmos og løksaus. Utrolig smakfullt og deilig, faktisk! Ikke minst hjelper det mye at alt er moset hver for seg, og ikke blandet i en eneste stor smørje. Ikke skummelt i det hele tatt, og så er det jo bare i noen få uker at maten er nødt til å være myk. Etter en måned kan vi gradvis begynne å spise ganske så normalt!

Psykologen snakket mye om endringer i følelseslivet, humørsvingninger, og dette med andres reaksjoner. Det som er viktigst å være klar over er at enkelte- ikke mange, men noen- vil erstatte tidligere tvangsmessig spising med annen tvangsmessig adferd, det være seg trening, vasking, drikking, leve utsvevende generelt, til og med selvskading. I tillegg snakket han om parforhold og seksualiseringen av kroppen som skjer når den nærmer seg mer det som er idealet i vårt samfunn, om oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg fortalte om at jeg hadde et avstandsforhold for tiden (og da mener jeg at det er avstanden som er midlertidig, ikke forholdet…), og psykologen lo godt og mente det skulle bli bra spesielt for ham å få seg ny kjæreste hver måned, sånn som situasjonen gjerne vil bli i begynnelsen! (Jeg ble forelsket i psykologen også.)

Til slutt kom avdelingssykepleier og fortalte om selve operasjonsdagen og alt som skjer da- i detalj. Noe var veldig skummelt, som at vi reimes fast til operasjonsbordet FØR vi sovner, jeg kjenner dette er litt tøft for meg, det at jeg skal slippe fra meg kontrollen til noen andre, de skal dope meg ned og skjære i meg, og jeg kan ingenting gjøre med det- når jeg først har kommet så langt. Men la det skje, sier nå jeg… Det er nå fjorten måneder siden jeg fullstendig overgitt satt og gråt på et legekontor i Lillehammer, og vissheten om hvor bra det blir etterpå, overstiger selvfølgelig frykten.

For et år 2010 skal bli!

Jeg skal opereres. Jeg skal (forhåpentligvis) gi ut min første roman. Og. I tillegg har jeg og Kavaleren noen skumle planer som jeg skal avsløre når tiden er inne…!

Nå skal jeg ut og måke fram bilen fra snøen. Vinterstormen Ask hadde med seg mye av det slaget. Min eminente husvert måkte helt opp til trappa mi mens han var i gang (bless him!), så nå kan jeg gå ut og undersøke om det virkelig finnes en bil inni snøfjellet der ute, og er det det, skal jeg få unnagjort en del nødvendige ærend. So long!

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første treningsuke er vel over og den andre allerede i gang. Uka som kommer blir litt amputert grunnet forkurs i Namsos, men nå ble det både spasertur i dag (søndag) og i morgen, mandag, så da får jeg prøve å ikke ha dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten har ødelagt for meg såå mange ganger før! På den måten at jeg har tenkt at “Dette er ikke bra nok, så jeg kan like gjerne slutte.” Mer om det siden.

Det er en venninne jeg har gruet meg til å fortelle dette med operasjon. Fordi jeg visste hun ville reagere veldig negativt på det. Men nå tok jeg mot til meg og røpte det likevel. Det er jo tross alt ikke slik at jeg har noen særlig mulighet til å skjule det i etterkant.

Vel, hun valgte å ikke overraske meg positivt. Hun var lei seg og skuffet, over at jeg som var kommet så langt åndelig sett, og som hadde så mye kunnskap og innsikt, kunne påføre kroppen min et slikt traume.

Nåvel. Kroppen min er allerede i et traume! Den er alt for stor og tung, og den synes det er vondt å bevege på seg. Og så er det ikke slik at jeg ikke har prøvd forskjellig før.

Og så det med at dette skulle være en lite åndelig metode for vekttap. Det beste er altså at man skal elske seg selv og så balanserer kroppen seg av seg selv. Vel, jeg velger å se det slik at jeg elsker kroppen min så høyt at jeg unner den dette. Og “lite åndelig”? Som Kavaleren tørt bemerket: -Jeg visste ikke at de skulle operere ut sjelsevnene dine?

Jeg er rimelig åndelig bevisst jeg. Faktisk ba jeg hjelperne mine i fjor høst og hjelp til å bli kvitt overvekten- og dette var løsningen de ga meg. Say no more

I løpet av den første treningsuka ble det fire mosjonsøkter, som er den beste mosjonsmessige uka jeg har hatt på aldri så lenge. Det ble tre spaserturer- lengre for hver dag, og ei økt på impulse. Det GJØR vondt, ikke minst følelsesmessig, å se hvor lite jeg klarer i sammenligning med da jeg var 30 kilo lettere. Vekta har jeg ikke tort å gå på etter jul. Det kan vente.

En av de metodene eller hjelpemidlene jeg tidligere har prøvd er Reductil. Fikk meg et lite sjokk her om dagen da jeg leste at pillene er trukket fra markedet grunnet den store faren for hjerteinfarkt og slag de medførte. Kan huske at jeg fikk litt hjertebank av dem, faktisk, godt jeg ikke brukte dem lenge!

På onsdag skal jeg på forkurs / preoperativ dag i Namsos. Vi blogges etter det!

Vurdert til: av 63 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Endelig! Etter å ha slitt med en sta hoste og forkjølelse helt siden julaften, er jeg endelig i noenlunde form. Min venninne Inga hadde kuren mot vrang hals klar: Kok opp vann, fyll en stor kopp. Press en halv sitron oppi og tilsett ei stor skei honning. Dette “kjerringrådet” prøvde jeg i går, og jeg nekter å tro det er en tilfeldighet at jeg er blitt bra i dag.

På facebook hadde jeg i dag statusen: “Treningsåret 2010 starter i morgen!” Men så tenkte jeg meg litt om. Hvorfor utsette? Treningsåret kan vel like gjerne starte i dag? Så tok jeg på meg varme klær, tok bånd på bikkja til opphavet, og gikk ut. Det ble en frisk tur på to kilometer, som forløp som følger:

Etter 500 meter: Jeg begynner å få vondt i knærne.

Etter 1 km:         Begynner å kjenne det i ryggen

Etter 1,5 km:       Hoftene mine begynner å klikke og klage

2 km, målgang.   Jeg er strålende fornøyd med meg selv og motivert for å gå en litt lengre tur i morgen.

Jeg har også varslet vennene mine om at jeg er klar for ny innsats. Snart blir det impulse igjen og kanskje også svømming? Jeg merket ihvertfall i dag at jeg kan ikke bare hoppe på igjen der jeg slapp, kan ikke forvente at jeg kan gå rett på og jogge flere kilometer. Det var 3-4 år og over 20 kilo siden det! Jeg kan komme meg tilbake dit.

Jeg har et vekttapmål nå. Og det er å gå ned 10 kilo til 17. mai. Det kan selvfølgelig hende at operasjonsdatoen min ligger nærmere i tid enn det. Det vet vi jo ikke. Men jeg skal gå ned ti kilo MINST, uavhengig av operasjonen. Basta!

Resten av kvelden skal jeg bruke til å skrive oppskrifter. Det er andre forsett: Å lage sunn, hjemmelaget middag hver dag (i kontrast til fløtestuet pytt i panne som jeg spiste før om dagen)!, så da har jeg utstyrt meg med en skrivebok som jeg kan putte smarte utklipp og oppskrifter i.

Motivert? Det er bare fornavnet!

Vurdert til: av 232 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sitter sent oppe… Veldig, veldig sent! Jeg er nemlig syk, og har slumret i senga hele dagen. Er snart klar for mer slumring. Prøve å komme meg opp i morgen, så jeg får gjort unna noen nødvendige ærend, og gjerne handla litt sunn mat. I dag, siden jeg var sengeliggende, fikk jeg mamma til å handle for meg. Hun kjøpte frukt, halspastiller og en lettvint middag. Helt greit med litt pytt i panne på en sykedag. Mamma hadde til alt overmål kjøpt fløtestuet pytt i panne. Det var en skuffelse. Det var, for å si det mildt, mye fløte og svært lite pytt. Men pytt sann. I morgen er en ny dag, med nye kulinariske muligheter. Synes jeg kjenner en liiiiten bedring nå, så bare ta det med ro en stund til så ordner det seg vel.

Jeg har fått selskap i min ringe bolig! To katter på åtte måneder passer jeg. De skal omplasseres, og jeg er fosterhjem. Ramses er langhåret og svart, Nelly er tigerstripete. Det er kjempekoselig å ha dem her, men hvordan skal jeg klare å gi dem videre?

I det siste har jeg kikket litt på bloggen min og innleggene. Jeg har jo mine faste bloggvenner som er innom og leser og kommenterer. Det er det beste med denne bloggportalen synes jeg, at det blir litt sosialt ut av det. Vanligvis drar jeg ut på en liten “surferunde” hver gang etter å ha skrevet et innlegg, leser, anbefaler og legger kanskje igjen noen ord. Synes det er hyggelig å følge med på hva andre gjør.

Men hvem er dere, alle som leser bloggen min? Jeg er utrolig nysgjerrig. Ser jo at jeg noen ganger har tjue anbefalinger, noen ganger seksti, forrige innlegg hadde jeg over åtti! Og det syns jeg er helt fantastisk, at over åtti personer har tatt seg tid til å lese det jeg skriver. Tallet på lesere er sikkert noe høyere, jeg regner med at det er en del som leser uten å trykke på de stjernene etterpå. Legg igjen noen ord da vel? Det hadde vært gøy og visst hvem dere er og hva dere synes. Jeg godkjenner alle kommentarer så lenge det ikke er noe direkte ufint, så klart…!

Men nå tar jeg med meg pusen og halslinsene og legger meg. Håper jobben med å oppgradere bloggmotoren går knirkefritt, slik at vi skrives igjen!

Vurdert til: av 206 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, året er fortsatt veldig så ungt. Mange er det vel som leser oppskrifter på slankemat i disse dager. Fortsatt ler jeg av ukebladenes totale hamskifte hver nyttårshelg. Det går rett fra “sprø svor” og “julens fete fristelser”, til “Raskt og effektivt vekttap” og “slank uten slit”. En jevn moderasjon hele året kunne kanskje være en idé?

Det skjedde noe fint i jula: Jeg ble interessert i matlaging igjen! Etter mange år i matbransjen var jeg nok ganske lei av det meste. Men nå er jeg inspirert som aldri før, synes det er stas å planlegge, kokkelere og få skryt etterpå. Og så har jeg jo en kjempefordel siden jeg er like glad i fisk som i kjøtt- i dag ble det ovnsbakt Kveite til middag for eksempel. I morgen er jeg litt dobbeltbooket. Jeg har både lovt å lage mat til opphavet, OG jeg er invitert til Fetter Endre på salatmekking. Løsningen blir å spise lite til middag og så ta salaten i kveldinga kanskje.

Etter en avslappet jul er jeg disiplinert i kostveien. Slutt på brus (selv om det jeg har drukket stort sett har vært pepsi max), og over til vann, farris, kaffe og te. Slutt på bridgeblanding og over til frukt og grønt. Slutt på medister og over til fileter- som jo er mye bedre også.  DI SI PLIN! Hva liker jeg med dette: Jeg føler meg friskere og lettere, blir mer opplagt, og trenger det dessuten for å booste immunforsvaret. Jeg blir mye fortere syk når jeg spiser mat som ikke er bra, og nå har jeg pådratt meg en stygg hoste som kroppen sikkert gjerne vil ha drahjelp til å bli kvitt. Hva syns jeg er vanskelig med dette: Jeg er av dem som synes det er enkelt å gjennomføre dagene slik. Spesielt så lenge jeg ikke utsetter meg selv for de verste fristelsene- som å handle når jeg er sulten eller møte noen på bakeriet uten å ha spist frokost først. Men jeg er kronisk om kveldene når jeg blir alene. Da blir tyggebehovet påtrengende! Tror jeg må investere i rotfrukter og riskaker for å døyve det verste, for jeg klarer ikke la være å spise noe når jeg blir slik… rastløs og sugen. Men har jeg noe sunn snacks så tror jeg jeg kan klare meg med det.

Jeg skal ikke være helt nazi med den disiplinen min. Men hvis jeg kan snavle litt på lørdager så går kanskje resten av uka bra? Snart skal jeg ta en ny runde med pulverkur også. Syntes det funket bra, og gikk ned 3,5 kilo. Hvordan det har gått med vekta i jula har jeg ikke turt å finne ut enda.

Fortsatt herjer sprengkulda. Hrmf. Bare jeg blir kvitt hosten nå, skal jeg trene igjen, men inne må det bli. Med temperaturer ned i 25 minusgrader tror jeg jeg skal la være å risikere det. Klippekort i svømmehallen hadde kanskje vært en ide?

Jeg tenker mye på hvordan det vil bli å være nyoperert. Spesielt ved anledninger som i går, jeg var i begravelse. Der fikk vi først sodd. Og jeg tenkte, skulle jeg ha spist denne som nyoperert, hadde det blitt bare kraft med gulrotbiter. Deretter fulgte et gedigent kakebord. Det er nok hevet over en hver tvil at jeg kommer til å bli nødt til å ta med meg matpakke hvorenn jeg skal dra.

Nå er det ihvertfall bevist at mye av mine spiseproblemer er situasjonsbetingede. Så lenge jeg er tilfreds og har det bra, — for eksempel som i jula da jeg var sammen med Kavaleren og familien, tenker jeg ikke på mat, og spiser normale måltider, kjenner ikke noen spesiell trang til å spise. Problemet er størst i perioder hvor jeg er mye alene, og, har jeg lagt merke til, er ekstremt når jeg befinner meg i barndomshjemmet mitt, mest sannsynlig fordi det var der jeg bodde da problemet oppsto og utviklet seg.

Det at jeg ikke føler det når jeg er i nye situasjoner, men i gamle, styrker troen min på at jeg kan bli helt kvitt problemet.

Vurdert til: av 110 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk post fra Helse Nord-Trøndelag i dag. Allerede!! Jeg var litt usikker på hva dette her kunne være for noe… Trodde det var for tidlig til at det kunne være innkalling til noe som helst. Men nei da…

Jeg er blitt innkalt til pre-operativ dag allerede 27. januar, og jeg håper jo inderlig at det skal bety at også operasjonen er rett rundt hjørnet eller så. Med “rett rundt hjørnet” mener jeg selvsagt noe slikt som “innen noen få måneder”, for det første er det (utvilsomt) snakk om et tungrodd og tregt system- for det andre går tiden rasende fort… For meg er det helt utrolig at det er godt over ett år siden jeg ble henvist, og jeg regner med at etter operasjonen vil jeg si det samme som de andre eks-tjukkasene jeg kjenner- At ventetiden gikk så fort..! Selv om jeg nå er utålmodig, vet jeg at plutselig vil dagen være der.

Dette her blir spennende! Lurer veldig på om jeg treffer igjen de samme folkene som ved utredninga, spesielt var det en jente jeg snakket med som jeg håper å bli bedre kjent med. Håper at hun også gikk glatt gjennom utredninga, og at vi treffes på forkurset i slutten av måneden.

Det er mindre enn tre uker til det!

Nå er det sprengkulde her på Nordmøre, og såvidt jeg skjønner er det likt over store deler av landet. Har vært ute litt i dag, med superundertøy og lag på lag på lag med klær. Men jeg håper det snart blir litt mildere og finere, slik at jeg kan ut og gå fine turer med hund og fotoapparat, uten å frykte lungebetennelse!

So long!

Vurdert til: av 49 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Godt nyttår alle sammen!

Jeg har lest litt tilbake i bloggen min, på det som jeg skrev omkring bursdag (som også er i desember), jul og nyttår i fjor. Jeg hadde det visst ikke så veldig bra tror jeg, og mye av det som går igjen er en rød tråd av at “Neste år, neste jul, da er jeg slank, pen og lykkelig”. Jeg var jo sikker på at jeg skulle bli slankeoperert i løpet av 2009. Så har ikke skjedd, men om jeg ikke var slank i det hele tatt enda i år, var jeg iallefall veldig lykkelig. Jeg tror ganske sikkert jeg kan si at dette ble den beste jula jeg har hatt siden jeg var liten jente. Faktisk helt sikkert.

31-årsdagen ble ikke spesielt markert- det ble jo for så vidt ikke 30-årsdagen heller. Det var stille og rolig, kaffe og kake hjemme hos Opphavet, som fikk denne fantastiske gaven som jeg er, en desemberdag med bitende kulde i 1978. Jeg kom litt for tidlig, skulle egentlig bli et nyttårsbarn, men da Mamma kjørte seg fast i en snøskavel og måtte ut for å måke, var løpet kjørt: Jeg ville ut og hjelpe til… og ble født nesten 3 uker før tida. Et lite knøtt på drøye 2,5 kilo. La oss si det sånn at jeg tok fort igjen det jeg manglet. Som det står i barnealbumet mitt: “Født slank, men bare vent og se…”

Men nå prater jeg meg bort, som vanlig. 31 år senere feirer jeg bursdagen min sammen med denne flotte damen som fødte meg og mannen som smelte henne på tjukka. Og så får jeg telefon ifra blomsterbutikken, om at det står noe til meg der. Et par timer senere kunne jeg pakke opp en nydelig blomsteroppsats, med roser, fresia, orkideer og gåsunger (!)… i en håndlaget glasskrukke. Fra Kavaleren. Jeg ble kjempeglad, rett og slett overveldet, og måtte ta noen bilder av den… som jeg kan ta fram og titte på dersom jeg skulle være så dum og glemme at jeg har verdens beste kjæreste…!

Jula tilbrakte jeg sammen med han og hans familie i barndomshjemmet hans. Jeg var litt bekymra. Det er jo nesten litt ille, at jeg i en alder av 31 aldri før har feiret jul uten mamma’n min, og faktisk gruet jeg meg litt til det. Mest var det vel litt dårlig samvittighet, for at jeg liksom “lot henne i stikken”. Og så lillebroren min da, som jeg har pyntet treet sammen med de siste femten åra- minst!

Men det gikk helt fint. Mer enn fint. Siden jeg er kokk ble det naturlig nok mye kjøkkentjeneste på meg, men jeg liker jo det, liker å stelle og pusle og gjøre det koselig for dem jeg er glad i. Det hyggelige er at jeg er blitt så gode venner med søstera hans også. Og jeg er ganske fornøyd med å ha klart å lage ordentlig julemat av nesten alle slag slik at hele familien ble mette og fornøyde- ingen klager fikk jeg, og det er vel ikke dårlig for en førstegangs julekokk!

Favoritten min av juletradisjoner var jeg ganske voksen før jeg smakte: Rakefisk! Heldigvis liker kavaleren også det, så vi både startet og avsluttet jula vår med det. Glad vi koste oss skikkelig i år, for neste år, om ikke noe går galt – bank i bordet- blir det nok en godt moderert versjon av julemat jeg klarer å spise! Det er vel det LILLE aberet jeg har når det gjelder operasjonen. Hverdagene med sunn og god mat gleder jeg meg bare til, ikke bryr jeg meg særlig om bløtekake i selskap heller, men jula- den er jo spesiell! Men det får bli som det blir, helsa er viktigere- og ikke minst de tolv årene forlenget levetid en slankeoperert i gjennomsnitt får.

Så ble det 2010. Og nok en gang, jeg tror det er den første nyttårsaften siden … Adam drog nordom, sånn omtrent… at jeg ikke har vært sentimental. Bare gledet meg, til alt som skal komme i 2010 og årene som følger. Og det håper jeg at også alle dere andre gjør. Leksjonen min denne jula har vært- at visst går det an å være lykkelig som tykk, og den følelsen skal jeg ta med meg også når kiloene forsvinner, og jeg skal være på fjellet og fiske, eller når jeg skal sykle kystriksveien Da skal jeg ha med meg den lykken, og vite at den bunner i noe annet enn vekt. Ja dere har rett, det foreligger noen forsetter i år også…

Og forresten, når det gjelder nyttårsaften, hvem kan være trist når man står og ser på kjæresten som sender opp fyrverkeri, mens man har hans lykkelige fireåring på armen, som ute av seg av begeistring roper: “Godt jobba, Pappa…!”

Vurdert til: av 58 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har nå gjennomført dag fire av pulverkuren, og er temmelig fornøyd selv om jeg spiser litt frukt og grønt i tillegg. Jeg kan jo sammenligne med mitt vanlige kosthold, så er det liten tvil om at jeg bør være tilfreds med meg selv og innsatsen. Gått ned to kilo i følge mammas gamle badevekt, selvfølgelig er det hovedsaklig snakk om væske, men positivt likevel. FØLER meg veldig bra i kroppen allerede, og det har jo med at systemet er mer eller mindre tømt for vanlig mat.

Jeg klør på magen og på ryggen. Det pleier jeg faktisk å gjøre i perioder hvor jeg går ned. Huden trekker seg sammen.

November måned og jeg går utrolig dårlig sammen. Det er så mørkt overalt, så svart, og ute er det vått og blanke veier i alt det svarte. Husene gløder med gylne øyne og jeg innbiller meg at folk koser seg sammen der inne, tuller seg sammen i førjulskosen sin, mens jeg er alene med det store mørket utenfor.

Så går jeg inn til meg selv. Men det er noe som ikke stemmer, og dette “noe” stirrer inn på meg fra det svarte utenfor vinduet. “Noe” er like i nærheten, og det kommer fra meg selv, det er svarte ormer i hjernen min som tygger tanker knapt hørbart. Det trives, og det yngler som rotter i kjøkkenskapet, det er en, det er tretten, det er hundreogtredve, det er tretten tusen, det tyter opp langs veggene, det renner ned fra taket. Jeg kryper under dyna og trekker den over hodet.

Jeg prøver å sove og la søvnen hjelpe meg glemme DET, at noe er galt. Tjue minutter senere våkner jeg av et mareritt, det er brann, flom, svik, hånlatter, og våkner igjen til nærværet av ingen, og det får meg til å hikstegråte meg i søvn på nytt.

November. Snart er denne måneden over, og bare sola snur begynner symptomene å gjøre det samme. Mot slutten av februar er jeg nok helt kvitt det igjen. Og jeg tenker, som så mange ganger før: NESTE år reiser jeg utenlands!

Vurdert til: av 95 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vektnedgang : 0,0 kilo

Jeg har begynt på pulverkur nå, og har tenkt å finne ut om jeg klarer gjennomføre fjorten dager på pulver slik jeg må rett før operasjonen. Må man så må man, og fint å øve så det ikke blir et sjokk den dagen det er alvor. Den første dagen er gjennomført med stil I tillegg til pulvershake drikker jeg mye kalorifri drikke (vann, te, kaffe, sukkerfri brus) og unner meg litt frukt/salat for å dekke tyggebehovet. One down thirteen to go ! Jeg går rundt og innbiller meg at jeg ikke skal veie meg før de to ukene er gått. Orker ingen negative overraskelser, vet at eventuell manglende nedgang vil slå beina bort under meg.

Sosial aktivitet er redusert til et minimum. Jeg vet jeg har overdoset på det de siste ukene, noe som gjør at jeg mister litt taket i dagene. Jeg pakker tiden min så full at jeg oppdager ting som at- klesvasken jeg akkurat satte på har stått i maskinen i tre dager og begynt å mugle. Hvor i allverden ble de tre dagene av?

For en liten tid tilbake var jeg hos mine foreldre- det kommer for meg at det sannsynligvis var lørdag, og vi hadde besøk. Den besøkende er en dame jeg har hatt mye omkring meg i min oppvekst. Vedkommende er en passe slank middelaldrende dame, men likevel har hun tydeligvis et ganske anstrengt forhold til mat.

I tillegg legger nok jeg ekstra, ekstra godt merke til sånt nå, på grunn av prosessen jeg befinner meg i. Men hun begynte med en gang å kommentere maten; Dette var godt, farlig godt, dette skulle jeg ikke spist, er det rart man legger på seg, jeg tar en bit til, jeg burde ikke, blablabla. Jeg klarte ikke en gang å la være å kommentere det: “Hvordan klarer du å kose deg med maten, når du hele tiden sier at det er så dumt av deg å spise?!”

Jeg tenker litt på at det er dette mønsteret og synet jeg er vokst opp med. Mat er deilig og forbudt. Jeg tror det blir veldig tungt å oppdra seg selv på nytt. Jeg klarer nok å lære å spise sunt, men klarer jeg da å bli kvitt de dårlige følelsene? Jeg får lage en grov, deilig veggis-pizza en dag eller noe— ja selvfølgelig ETTER pulver-kuren ;);) Skal forske meg fram og så skal dere få oppskriften av meg etterpå.

I dag har jeg på meg en svart tunika i størrelse 50. Den er ganske fin i sånt kreppet stoff og med broderier. Jeg kjøpte den til jeg skulle begynne i min nye jobb, og jeg har nå bestemt at denne tunikaen er det plagget jeg skal spare på til flesket er borte. Jeg får få kavaleren til å ta bilde av meg i den i jula- og så skal jeg ha den på meg på et etter-bilde… om halvannet år eller så.

La nedtellingen begynne- mitt livs mest etterlengtede nedtur!

Vurdert til: av 94 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Agh!! Livet har vært skikkelig virvelvind de siste ukene. Først tur til Oslo Art Fair, så hjem igjen, så til Namsos på utredning bare to dager etterpå… så fikk jeg influensa og lå rett ut i et par dager, før jeg kjørte til østlandet for noen dager hos kavaleren med fam. Takk og lov at jeg har han oppi det hele, han hjelper betydelig til med å holde hodet mitt på plass.

Mens jeg var hos ham, fikk jeg telefon fra det moderlige opphav igjen om at det var kommet brev til meg fra Helse Nord-Trøndelag. (Jeg har ikke skaffet meg egen postkasse, for dem som måtte lure)… Jeg fikk hjertebank med en gang- nå kom den endelige dommen. Jeg måtte vente mens Mamma åpnet brevet og leste. Det sto ganske enkelt at jeg er kvalifisert for operasjon og vil motta brev om tidspunktet i et senere brev…! Hadde jeg ikke sittet fastspent i bilen hadde jeg hoppet i taket av glede… Prosessen går sin gang!

Kavaleren som satt ved siden av og hørte på, gjorde seg også opp sine tanker. Ingen av oss klarer helt å forestille oss det som skal skje. at jeg skal bli så forandret.

De dårlige nyhetene fikk jeg ikke før jeg kom hjem igjen. Jeg som er så fornøyd og trives så godt i jobben min, må regne med å bli permittert fra nyttår sammen med hele den øvrige arbeidsstokken. Pyton! Det er jo enda noen uker til og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Skal jeg avvente, prøve å leve på trygda, håpe å få begynne igjen fort? Eller skal jeg sette i gang og lete etter ny jobb – igjen? Målet mitt om å jobbe på sjøen igjen er enda et stykke unna. Jeg har jo ikke for vane å kjede meg, og har masse skriving å gjøre, kanskje jeg bare skal suge på labben og utnytte sjansen jeg har til å få skriving unna? Jeg har akkurat fullført mitt første roman-manus og har begynt så smått å pusle med nummer to.

Vi får se, bare ta det litt med ro nå tror jeg en stund… Stresse ned. Det trenger jeg!

Vurdert til: av 64 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende